Vidar Stener Ingebretsen efter landing og 1026 km i ASH 31 Mi.

, ,

25/12/2016

1000: The big one

12. juni 2016: 1026 kilometer mellom regn, snø og haglbyger

Vidar Stener Ingebretsen efter landing og 1026 km i ASH 31 Mi.

Tekst og foto: Vidar Stener Ingebretsen

Typisk vær 12. juni på min 1026 km flyvning: Kraftig stig innimellom bygene

Navn: Vidar Stener Ingebretsen
Alder: 62
Klub: Sandefjord Seilflyklubb
Fly: ASH 31 Mi LN-GRX

Egentlig imot en del odds kunne jeg endelig juble etter målpassering ca 21:15 og gjennomført 1000 kilometer.
Og det i en værtype som bød på store områder med solide snø og haglbyger som gjorde at jeg til tider ikke ante hva som ventet meg etter passering av bygene som heldigvis for det meste var tørre.

Jeg har ved et par anledninger hatt 1000 km innenfor rekkevidde med god margin, men har avbrutt flyturen i stedet for å fortsette mot siste vendepunkt på grunn av hodepine….og så leste jeg en artikkel om «aldersbetinget redusert O2 opptak i blodet» ……..ikke noe jeg liker å ha som tema, men uansett hvordan jeg vrir på det så er jeg født i 1954! Det bare er sånn…….og da er det slik at mitt O2 opptak er redusert ved høydeflyging i forhold til da jeg var yngre.

Høydeflyging? Ja, faktisk så er vedvarende flyging i høyder over 1500-2000 meter MSL å betrakte som det.
Derfor begynte jeg å ta med Mountain High utstyret mitt ved flygninger av mange timers varighet og pusternå O2 over 1800 meter selv om max høyden for dagen sjelden er over 2700 meter. Og vipps, deretter har jeg ikke hatt hodepine og dessuten har jeg følt meg utrolig pigg gjennom hele flyturen. Anbefales !

Opptakten til denne fabelaktige opplevelsen jeg hadde 12. juni startet egentlig under Norgesmesterskapet i Grand Prix på Voss i mai.
I forkant av den NM uken, som faktisk topper det meste jeg har opplevd av seilflyging i min snart 50 årige seilflygerkarriere, hadde jeg begynt å bli litt «mett og umotivert».

Men etter å ha fløyet seilflykonkurranse på vestlandet for første gang i mitt liv, så var tenningen og lysten til å fly mer og enda lengre strekk mer enn regenerert……

Jeg fikk rett og slett tilbake lysten på lange flyturer, gjerne over terreng jeg ikke tidligere har fløyet.

Så, etter Voss og i påvente av riktig værmelding for en 1000 km med tre vendepunkter, så ble det et par mektige strekkturer.
Den kanskje fineste var en vakker naturopplevelse under delvis vanskelige forhold fredag 3. juni, da jeg fløy Notodden via Fyresdal (der måtte jeg hjelpe til med motor og løfte meg 3 – 400 meter for å re-etablere termikk kontakt ), videre via Setesdal og helt ned til Norges sydligste punkt, Lindesnes fyr.

Det ble en laaang glide etter siste termikkboble som ga meg rundt 2100 meter ca 27 km fra Lindesnes. Det føltes litt underlig å fortsette utover havet før jeg vendte. Måtte jo bare ha et bilde av Lindesnes fyr fra åpent hav, så fyret ble passert med ca 1,5 kilometer. Det var som en evighet på beste glidetall rundt fyret og de ca 25 kilometrene tilbake gjennom luft kjemisk ren for vertikale bevegelser. avsluttet den til sammen ca 55 kilometer lange 400 meter AGL med grei termikk.

Returen fra Sørlandet ble også litt spennende, med overutvikling fra Valle i Setesdal og stort sett lange glides derfra i håp om å komme tilbake til Notodden. Det gikk nesten, manglet små 30 kilometer og hadde valgt sydsiden av Lifjell dersom været hadde tillatt meg, men ble tvunget til å forsøke Flatdal og over til Hjartdal. Kom aldri høyt nok til å passere kanten over til Hjartdal, måtte «padle» til finalehøyde og morsom glide hjem til Notodden.

Så, på følgende fredag

Start 12. juni kl 09;15. Uten vann, mange kan sikkert mene mye om det, men jeg tenkte det ville være greit å ha et fly som steg bedre i svak termikk som var forventet de første to timene. Termikken var som forventet i gang over Køyvingen, nordvest av vårt flotte seilflysenter på Notodden.

Og jeg hadde satt startlinjen i termisk aktivt område så tidlig på morgenen, ved Gransherad.
Etter start ble det som forventet mye jobbing, og jeg kom svært lavt etter startlinepassering.

Først etter passeringen av Blefjell begynte arbeidshøyden å bli noen hundre meter over fjellterrenget, men til min forskrekkelse så jeg at det allerede kl 10:30 begynte å overutvikle og det måtte flys utenom de kraftigste bygene (skurar, red.). Byger og «towering Cu» ga etter hvert veldig bra termikk og dagens beste skygate gikk over Golsfjellet, forbi Fagernes og retning Rondane. Optimismen steg etter hvert som kilometrene ble spist, selv om tracket var veldig mye av optimal kurs. På den annen side så kom jeg vekk fra det området med mest nedbørsaktivitet. Trodde jeg…..

For etter passering av Vinstra i Gudbrandsdalen begynte utfordringene på alvor. Foran meg var det byger i alle retninger, og veivalget herfra ble veldig utfordrende.

Hørte igjen Birger Bulukins stemme i bakhodet; «Husk å geare om i tide, Vidar, bøy albuen!! Hvis ikke så kommer bakken opp til deg før du aner det». Så takk, Birger, jeg gearet om og brukte ASH’ens glideegenskaper for alt det var verdt.

Det gjorde at jeg fremdeles hadde arbeidshøyde til å søke etter løft selv etter å ha mistet en «den må jeg ha» termikkboble ved skiferbruddet ved Selsverket nord for Otta.

Ette bobla som ikke ga meg noe så gjensto ingen alternativer annet enn å gli nordover på solsida i den helt flate dalen ved Sel. Her hadde jeg kun ett eneste kort igjen på hånden, for det var termisk helt dødt og det som var av vind blåste parallelt med dalsida så dermed ingen hangeffekt.

Det siste halmstrået jeg klamret meg til var den trange dalen som skjærer inn fra nordvest for enden av dette flate dalføret jeg nå kom lavere og lavere i. Jeg resonerte slik at på grunn av nedbøren i området, så kunne det være mulig at kald luft kunne synke ned i den trange sidedalen og «aksellerere» denn luftmassen i retning av fjellsiden jeg gled langs. Optimisme har vel aldri vært mangelvare (brist, red.) hos meg, men med under 400 meter AGL og ellers helt dødt så var omtrent som å tro på nissen…..

Typisk vær 12. juni på min 1026 km flyvning Kraftig stig innimellom bygene

Stor var derfor lykken da dette faktisk stemte! Luftmassen gjennom sidedalen må ha hatt en slags «venturieffekt» som blåste tvers over dalbunen jeg befant meg og genererte derved et veldig smalt løftområde med hang på dalens nordøstside.

Og med ca 279 meter over dalbunnen og alt klart for motorstart over landbart jorde, så skjedde underet! Det løftet på hangeffekt! I et veldig smalt belte, forsiktige 8 tall i turbulent løft, inntil jeg nådde toppen av fjellskrenten ca 500 meter over dalbunnen. Der ble hangvinden orografisk omdannet til termikk, og derfra gikk det brutalt, ja, så brutalt som bare fjelltermikk kan være, rett til skybas med inntil 4,5 m/s integrert. Rondane på min høyre side, Dovrefjell forut, og nye byger å passere.

Track gikk direkte over Hjerkinn, forbausende mange utelandingsmuligheter inne på fjellet, det var bare å stå på mot første vendepunkt som var Å i Orkdal, rett syd for Trondheim…Begynte etter hvert å føle at jeg var langt hjemmefra….veldig langt hjemmefra!

God Termikk langs nedbørslinjene over Dovrefjell

Da jeg passerte Oppdal på vei mot Å, mitt første vendepunkt, så oppsto det en artig episode. Oppdal er jo som kjent en svært aktiv seilflyplass. Over radioen kom det en melding; «Romeo Xray, du må fly fortar», hvorpå jeg spør hvem som ligger på halen min….vedkommende ble noe undrende, og spør igjen om å få mer hastighet, «fly fortar» …da kom poenget! Han som kalte var i slep etter Dynamicen LN-YRX og ville ha mer hastighet, jeg satt i LN-GRX. Det ble litt morsom radiokommunikasjon, og trøyndera e jo nån skøyera da, schø…

Etter passering av Oppdal og nordover til Å kirke, mitt første vendepunkt, så var det klassisk sommerhimmel med Cumulus humilis og det hele så svært innbydende ut.

Not so…det var rotete og svak termikk og en kontrast etter den veldig forutsigbare og gode termikken over Dovre og Hjerkinn. Etter endel jobbing, passering av vendepunkt, og endelig tilbake i fjellterrenget syd av Oppdal, så gikk det sorgløst stort sett samme sporet over Dovrefjell som på oppturen, inntil jeg passerte nord for Rondane. Igjen så sto det en vegg med overutviklede skyer fra øst til vest og sperret. Where to go next ?

Det ble nødvendig å legge turen mye lengre vest enn planlagt, men med så lange legger på oppgaven så har det relativt liten betydning på totaldistansen, og dessuten ble det fine naturopplevelser.

Jeg ble tvunget inn over Slidre, godt nord av Storfjorden som ligger nord for Hemsedal og derfra med kryssingh av fjellet mellom Geilo og Gol, videre over Pålsbrufjorden ved Dagali.

Etter passering vest av Vemork og Møsvatn, trodde jeg en stund at jeg hadde ødelagt turen, da det igjen var vanskelig på grunn av byger og jeg kom etter mine egne marginer lavere enn ønskelig og pulsen steg noen hakk.

Igjen, som oppe ved Sel på oppturen, så ble det en kombinasjon av hang og orografisk utløst termikk som reddet meg fra å måtte gli ut i Åmotdal.
Herfra ned til Fyresdal flyplass, det sydligste vendepunktet, var det klassiske seilflyforhold. Her var det igjen tid for å geare om. Brukte uforholdsmessig mye tid for å komme høyest mulig før glide ut til vendepunkt og forsiktig glide nordover og inn i rotete termikk. Dagen var på hell, termikken hadde begynt å avta markert. Det sto 174 kilometer igjen på LX’en da jeg trodde det var slutt…men etter en lang glide fra Fyresdal til Morgedal med brukbare energilinjer som hjalp meg på gliden, fikk jeg en respektabel boble som ga ca 2000 meter. Ny glide videre til Seljord, fikk litt løft i svak termikk, og gled direkte mot Gaustadtoppen som så ut til å ha en brukbar Cu rett på sydsida. Det stemte, gikk inn på 1500 meter og fikk 2100 meter. Gled forbi Gaustadtoppen, null løft, ut over sletta nord for Rjukan, så noe som kunne ligne på bevegelse i lufta, gikk 90 grader av track, og brukte mye tid for å maxe. Denne tok meg til 2500 meter og jeg var sikker på at det var dagens siste termikk. Lufta framover mot siste vendepunkt, Sjønne kirke, var helt død, og det sto minus 550 meter på final glide computeren.

Det var bare å gli, og det gjorde jeg.
I 40 minutter gled jeg, rundet siste vendepunktet Sjønne kirke ved Rødberg i Lågendalen, og så at Blefjell sto i veien for min final glide. Bestemte meg for å gli på Blefjells østside, for muligens å kunne klare å redde distansen ved å gli ut høyden sydover i Lågendalen, men gå glipp av målpassering på Notodden.

Mens jeg gled i retning av Blefjells nordside, så begynte kveldstermikken. Det dukket opp en bitte liten, nesten usynlig Cu-wannabe rett øst av min track. Uten å mokke svingte jeg 90 grader av track, kom inn under det som i mellomtiden hadde utviklet seg til en bildebok- lekker Cu, og fikk finaleføyde pluss 195 meter overhøyde med MC 1,5.

Lykkerusen strømmet på, igjen ble kursen satt mot Notodden med tett flyvning langs Blefjells mektige vestflanke. Etter mine beregninger skulle Blefjell sikre at jeg opprettholdt min overhøyde, men not so! Halvveis passert, så fløy jeg ut i et kraftig synk, og nærmest kastet flyet ut fra fjellsida for å komme vekk fra synket. Overhøyden ble til minus, jeg måtte sette min lit til de mørke skogområdene mellom meg og Notodden. Gled forsiktig, og ganske riktig, de mørke skogene ga fra seg nesten sammenhengende svakt løft som til slutt sikret en behagelig siste final glide og målpassering.

Angelicas lykkebamse sitter stille mens ASH’en glir stille,
stille på beste glide mot en lykkelig slutt

Angelica, 3 ½ år og vårt nest yngste barnebarn hadde lånt meg sin lille lykkebamse på ferden mot 1000 kilometer, den var garantert medvirkende til en lykkelig avslutning på en seilflytur som for min del savner sidestykke.

Landing 21:14 eller noe slikt. Hadde jeg vært klar over det, vill jeg nok roet ned landingsinnlegget slik at også 12 timer’n hadde vært boks….

Målpassering en søndag kveld 21:14, jeg var sikker på at kun Ingrid, kona mi, fremdeles var der og ventet på meg.
Derfor var overraskelsen og ikke minst gleden stor da jeg så en hel gjeng fra den harde kjernen i klubben som sto langs rullebanen og tok bølgen idet jeg passerte mållinjen. Det toppet opplevelsen av å ha tilbakelagt 1026 kilometer i ren seilflyging.

Har jeg sagt det før? Dra til Kjeppkina, så priviligerte vi seilflygere er som har en sånn fantastisk hobby og altoppslukende sport som vi kan nyte, alene eller sammen med andre.

Og takk til min følgesvenn på de lange turene, Schleicher ASH 31 Mi, LN-GRX som med sitt enorme glidetall reddet flyvningens siste ca 170 kilometer.

Flyvningen ga meg to nye norske distanserekorder, men til min ergrelse så fikk jeg ikke godkjent flyvningen med hastighet, kun distanse. Begrunnelse; jeg hadde deklarert 3 km radius på startlinjen i stedet for 500 meter og krysset startlinjen mer enn 500 meter fra dens senter . Personlig synes jeg det er en ekstremt underlig regel, for om jeg hadde satt uendelig bredde på startlinjen, ja så ville fløyet distanse fra startlinje til første vendepunkt ØKE jo lengre vekk man starter fra ideell senter av startlinjen og derved påvirket hastighet på første legg negativt, om enn mikroskopisk. Men det er bare en ting å gjøre; fly oppgaven en gang til, og selvsagt lese litt regelverk i forkant av turen……

Link til flyvningen på OLC: https://www.onlinecontest.org/olc-3.0/gliding/flightinfo.html?dsId=5124753

 

Vidar fløj fra Notodden

 

Læs også

Över Öresund från Sverige till Kastrup flygplats – 90 år senare.

Den 12 augusti 1933 blev Edmund Sparmann i ESG-31, SE-ADP, den förste att segelflyga, eller rättare sagt glidflyga, över Öresund. 1983 var jag involverad i återskapandet av flygningen 50 år senare. Nedslag i loggboken

Havkrydser med flaps

En Arcus M er et ypperligt 2-sædet fly med fremragende præstationer. Giver man det 2 piloter med appetit på eventyr og ekspedition kan man også notere ”Oceangående” på listen over plusord. Danske Minik Frank og Frederik Nøddelund fik i starten af maj realiseret en plan for en grænseoverskridende flyvning fra Jylland til Sverige med havkrydseren på ”60 fods spændvidde”.

Langt, hurtigt, fantastisk (og langsomt og højt!)

Dagene omkring 3-7 maj bød på ekstraordinære flyvninger i Sverige. Janne Nordh, Jari Niskanen, Mikael Engström, Bengt Frid og flere andre fik store oplevelser i luften. Men en dansk ASK 23 fik måske den bedste udsigt. 

Nedslag i loggboken: Islay tur-och-retur

"Vi gled på och var nu nere på 3 000 m, fortfarande i moln. Micke började tveka. ”Där är fa…. ingen glugg på andra sidan!”. ”Jo, fortsätt”, sa jag. På 2 500 m, fortfarande ingen glugg, bara moln. ”Robban, det här håller inte, där är ingen glugg!” säger kapten. OK, han var kapten, så vi vände tillbaka mot Aboyne, fortfarande i moln. Gluggen hade uppenbarligen dragit igen, men det fina lentiset låg säkert kvar däruppe, till ingen nytta". Nedslag i logbogen fra en meget usædvanlig flyvning i Skotland.

Som i en fryser: 24 timer i norske bølger

Det er 20 år siden, at 2 tyske piloter beviste i praksis, at det er muligt at overnatte i luften på bølger over de norske fjelde. Med over 24 timer i luften satte Helmut Rohs og Robert Fessler punktum for en af de vildeste strækflyvninger nogensinde i Norden. Redaktionen på NORDIC GLIDING har tidligere hørt om denne historie, men har altid troet, at det var en ”myte” – indtil det nu lykkedes at opspore de to piloter, som nu fortæller historien.

Drømmen om 1000 km i Danmark og 1500 km i Sverige

Rekorder er til for at blive slået. Det er en vigtig drivkraft i svæveflyvningen, og vi ser, at ”barren” flyttes op hvert år med bedre fly og ikke mindst bedre vejrprognoser og planlægning. Men hvad ville det fx kræver at flyve 1000 km i DK eller 1500 km i Sverige?

Frankrig rundt med ”Himlens knallert”

Eksperimental-flyet ”Sol Ex” er et barn af den franske ingeniør Jean-Baptiste Loiselet. Han har tidligere sejlet til Antarktis, men blev for 7 år siden fascineret af svæveflyvningens muligheder for lange flyvninger. Hans drøm var total soldrevet autonomi og selvstart. Det kunne ingen producenter tilbyde, så han byggede sit eget fly. Nu har han fløjet Frankrig rundt i svævefly uden en dråbe benzin eller ekstern elektricitet.

Bland nissar, bölger och norrsken

Sista helgen i november är det traditionell säsongsavslutning och nisseflygning på Oppdal, hemvist för NTNU flygklubb. Ett av det mest fascinerande med flygning i Oppdal vid denna tid på året är ljuset. På morgonen och eftermiddagen blir lentisarna vackert solbeslysta underifrån. Ljuset och färgerna är vidunderliga. Rapport från Robert Danewid

Ekstreme Bahia – med Kawa på ekspedition

Vi forbinder normalt Brasilien med mange eksotiske ting, primært karneval, fremragende fodboldspillere, Amazonasskoven eller en statue af Kristus i Rio. Men meget få mennesker forbinder Brasilien med tørre plateauer og svæveflyvning. Men sådan ser mindst halvdelen af landet ud i et ækvatorialt tørt klima. 16 gange verdensmester i svæveflyvning, Sebastian Kawa har udforsket ukendte områder i Brasilien med en lille gruppe af andre svæveflyvepiloter. Her er hans rapport.

Læs også

Svævefly i videnskabens tjeneste

DLR, det tyske nationale center for luftfarts- og rumforskning, har Europas største flåde af forskningsfly. Ud af de totalt 12 fly findes der også et højt instrumenteret svævefly, en Discus 2C, som nok er DLRs mindste og letteste test-fly, men er på ingen måde det mindst kapable. Det skal vi se nærmere på her.

Nordic Gliding i “Solens Rige”

I Japan har de skrappe rutiner og tight organisering af flyvedagen, rapporterer NORDIC GLIDING-læser Henrik E. Flindt, som netop har været i Solens rige.

Mindeord: Jens Degner 1943-2022

Danske Jens Degner, ”Lange Jens”, er død efter kort tid sygdom. Han fik et langt liv i luften, både som SAS-kaptajn og med sin elskede svæveflyvning.
Nordic Gliding i “Solens Rige” Nära Discus-cabriolet