50 år senere: Gjennom Australien med Blanik!

"Om jeg ville gjort det igjen? Selvsagt!" I 1974 fløy norske Stein Frich fra kyst til kyst gjennom den australske «outback» i en Blanik. Noe som ingen andre hadde prøvd før med seilfly. Underveis måtte han starte med brutale bilstarter fra improviserte flystriper i bushen og lande på testområder for atombomber med «stålørnen». Ja, det var ikke kjedelig!

Text: Stein Frich / Foto: Stein Frich og teamet bag "Wings across the Wilderness".

Om forfatteren
Stein Frich startet seiflyging i 1961 i Oslo Flyklubb, ble instruktør i 1967 og tok Gull-C med måldiamant i 1971. Samme ar dro han til Australia og returnerte i 75. I 1973-74 organiserte og gjennomførte han en ekspedisjon for a fly tvers over det australske kontinent med seilfly, noe ingen hadde prøvet tidligere. Frich er sivilingeniør, og har bl.a. arbeidet med utbyggingen av Heidrunfeltet i Nordsjøen. Nå delvist pensionist/eiendomsinvestor/styremedlem og prosjektleder og flyger Mini Lak FES i Elverum FK, cirka 1300 timer i seilfly (og 50 timer motor)

Stein Frich, 2023, på Fagernes Leirin med Mini LAK FES – her på 50 året efter Australien-ekspeditionen. Ville han have gjort noget anderledes i dag? “Med dagens materiel? En high performance 2-sædet fly, og med dagens vejrprognoser så ville man nok også flyve modsat vej, altså fra øst mod vest. Dette var nok den største enkeltstående årsag til, at distancen dengang ikke blev gennemført i fri flyvning”, siger han.

Stein Frich og teamet fløj fra Perth i vest til Wollongong i øst.

Link to automatic translation

Forberedelser

Mot slutten av studiene i USA ble jeg satt på ideen å dra til Australia for a ta meg jobb. Som sagt sa gjort, og slik var det at jeg en vakker dag satt på beachen i Wollongong og leste en bok om det australske «outback». Beskrivelsen lød på masse sol, tørt og flatt terreng. Dette ga sikkert gode seilflyforhold og mange naturlige landingsplasser!

Ingen av medlemmene i Wollongong Gliding Club kjente til at noen hadde forsøkt seg på å fly fra kyst til kyst med seilfly. Kunne noen være interessert i å være med på et forsok? Jo, det kunne mange!

Men etter tre mislykte møteinnkallinger, måtte jeg til slutt avertere etter folk som kunne tenke seg a være med på en ekspedisjon. Konstituerende møte ble avholdt, og litt etter litt tok ekspedisjonen form. Jeg fikk laget eget brevpapir med brevhodet «Trans Australian Gliding Expedition» — inntrykket matte være i orden! Utstyrslister ble laget, og oppgavene fordelt.

Valg av fly gjensto. Krav til pris, robusthet, lasteevne, tilgjengelighet og evne til korte landinger forte til valget av en helmetalls, toseters Blanik.

Penger fantes ikke, men likevel ble et helt nytt fly bestilt. Etter en tid fikk vi imidlertid leie Canberra Gliding Clubs Blanik, og slapp dermed å kjøpe. Jeg konstruerte en høvelig tilhenger, og fikk bygget den på et mekanisk verksted. Radiosamband ble lant inn fra velvillige personer. Et filmteam ble med, de skaffet dessuten tilveie to helt nye Jeeper og 3000 kjærkomne sponsordollar.

Stein Frich med “Stålørnen”, en helt ny Blanik i 1974.

To av oss gjorde en rekognoseringstur med bil tvers over kontinentet og tilbake i påsken 73. Denne turen var dramatisk nok i seg selv, bl.a. totalhavarerte jeg bilen og slapp selv såvidt fra det.

Julaften 1973 begynte omsider «Trans Australian Gliding Expedition» å komme i siget. Blaniken ble hentet i Canberra på den nye og uprøvede hengeren. Helt problemfri ble heller ikke jomfruturen. Det viste seg at akselen hadde vridd seg i festet sitt, og til slutt brakk hele festet fra tilhengeren. Likevel snek vi oss forsiktig videre gjennom en lang natt med en tilhenger og et understell som hele tiden ville hver sin vei!

Trailer og rikeligt med forsyninger

Teamet på stranden ved Perth: Foran Mike, Julie, mig selv og Mal. Bak:  Fred og Lou. Graeme og Francis var ikke til stede.

Ekspeditionen resulterede også i denne vellykkede dokumentarfilm: “Wings across the Wilderness”. 

Etter 3 hektiske dager med reparasjoner, tilpasninger og pakking var vi klare til avgang. Lou skulle etterhvert vise seg å være den mest hendige mannen i laget. Han ordnet og fikset radio, bil og mye annet. Til daglig jobbet han som lydtekniker i det australske parlamentet.

Ekteparet Fred og Julie Lips var lege og sykepleierske. Fred hadde en del erfaring fra strekkflyging. Julie hadde ferskt C-diplom. Bredrene Mike og Mal Leyland representerte «bush»-erfaringen. De var kjent som uredde eventyrere etter å ha laget en del uortodokse dokumentarfilmer fra outback, noe som nesten hadde kostet dem livet.

Etter konferering med meteorologer var ekspedisjonen planlagt, slik at flygingen skulle foregå fra vest mot øst. Transportetappen til utgangspunktet ble i seg selv en opplevelse.

Transporten til vestkysten

Distansen tvers over Australia er 4.000 km, omtrent det samme som tvers over Nord- Amerika. Biltransport var den enkleste maten å ta seg over med både fly og utstyr. Ved Port Augusta møtte ekteparet Graeme og Frances opp med sin Tiger Moth, som skulle være slepefly. Begge var ansatt på Woomera Rocket Range. Flyet ble påmontert slepepropel, og fulgte videre i luften tett over oss.

Nyttarsaften 1973 ble feiret på gulvet av en meteorologisk stasjon. Underveis testet vi ut radio-sambandet. Det nådde sa vidt en kilometer bakke-til-bakke, selv med fri sikt. Dette lovet ikke bra, og sambandet ga oss hodepine under hele turen.

Reflex-start med bil!

På en lang, ubenyttet flystripe ved Eucla trente vi litt på var alternative start-metode: reflexstart med bil. Dette er en rask og elegant startmetode, og gir bedre høyde enn vanlig bilstart. Til forskjell fra vanlig bilstart med stålwire brukes en elastisk kunstfiberline, som legges ut på banen med god slakk mellom bil og seilfly. På klarsignal gir sjaføren gass og øker farten til 80-90 km/t. Linen blir stram, og flyet aksellerer tilsynelatende brutalt i Iøpet av noen få meter opp til flyfart. Takket være elastisiteten i linen oppleves det hele som en myk katapult.

Reflex-startmetoden er mer kritisk enn vanlig bilstart. Det gjelder å trekke seilflyet hardt nok opp til at linen hele tiden holder seg stram. I motsatt fall blir «fjæren» slakk igjen, og innen den har strammet seg på nytt, har flyet mistet farten med dertil følgende konsekvenser. Ved linebrudd gjaldt det å få stikka fort nok fram. Se video af reflexstart her

På tross av flere brudd fikk vi etterhvert god erfaring med metoden, og brukte den til å ta av fra de utroligste steder – her fra outbacken

Nytt starttau etter at det gamle hadde blitt skadet etter våre forsøk på en flystripe ved Eucla

Mundrabilla var et lite sted ved landeveien, med en Texacostasjon og et par skur som eneste bebyggelse. Vi landet med flyene på en liten flystripe et par kilometer unna, for å lage et reklameinnslag for TV. Det skulle bestå av en scene der Blaniken landet foran bensinstasjonen og trillet helt opp til pumpene.

Landingsområdet var bare 60 m langt, uten plagsom margin for feil. Heldigvis er Blaniken godt egnet til korte landinger, og godt hjulpet av en 15 knop motvind satte Lou flyet sikkert ned og kom helt inntil pumpene uten å feie dem overende. Alt i alt gikk det med to dagers forberedelser for et TV-innslag på 15 sekunder!

Dette var ikke første gang stasjonen hadde besøk fra luften. Mens vi holdt på med filmingen, ankom en tomotors Piper fra Flying Doctor Service. Et stykke av landeveien ble avsperret, mens flyet landet og kom taksende inn på bensinstasjonen som den mest naturlige ting av verden.

Ordføreren av Perth overrekker oss ett venskapsbrev som blev fraktet med på hele turen. Vi ser ordføreren, Julie, Fred, Lou og mig selv.

Avreise fra vestkysten

Vel framme i Perth gikk det med noe tid til sjekking av fly og utstyr, og til avis- og TV-intervjuer. Som et ekstra PR-innslag ble vi overrakt et vennskapsbrev av ordføreren av Perth, det skulle fraktes med i Blaniken og overrekkes til ordføreren av Wollongong ved fremkomsten.

Vestkysten av Australia har lange, jevne sandstrender, utmerket til avgang med både flyslep og reflexstart. Det gjaldt imidlertid finne et sted uten for mange soltilbedere, og forst etter mange bomturer fant vi en plass ved Lancelin, nord for Perth.

Stranden var 5 km lang – hard, jevn, og fri for folk. Det australske luftfartsverket hadde forbudt oss a bruke stranden til flyslep, vi hadde derfor innstilt oss på å bruke reflexstart. Riktignok Iå det en gjengrodd flystripe et par hundre meter fra kysten, og vi planla først a utbedre denne og ta av med flyslep. Men vi kom til at det var for mye arbeid, dessuten var reflexstart mer TV-vennlig.

Start på stranden var ikke helt enkelt. Tidspunktet matte velges riktig – sent nok til at termikken var kommet i gang, men før sjøbrisen hadde begynt. Det måtte dessuten tas hensyn til tidevannet, i lange perioder var stranden oversvømmet.

Vindforholdene var vanskelige, og etter tre forsøk landet seilflyet på flystripa. Kraftige motorklippere, hakker og spader ble innlånt, og vi gikk løs på huller, spor og buskaset med krum hals. Dagen etter var vi klare for avgang med flyslep, selv om banen var noe kortere enn vi likte. Tiger Mothen ankom fra Pert. Det fikk stå til, nå hadde vi brukt så mye tid at vi orket ikke tanken på mer utsettelse. Full gass på den gamle Tiger Mothen fikk slepet opp med et skrik, og vi var i gang med kurs østover. Bakke-teamet dro avgårde i Jeepene. Sent på ettermiddagen landet Blaniken på et jorde, og nå var alle optimistiske og forventningsfulle.

Det hadde til nå gått 3 uker av var kostbare tid, og enda var vi bare såvidt i gang med den egentlige ekspedisjonen, nemlig flyturen tilbake til østkysten. Forberedelser og transportetappen hadde tatt mye lengre tid enn planlagt.

Julie og mig selv klare til avgang.

Luft til fødderne!

Call of nature…

Jeg hviler ved benzintank

Videre østover

Ekspedisjonen gikk nå videre, og fant sin rytme. Mange av jordene var for korte til å bruke Tiger Mothen, så reflexstart ble flittig brukt.

Vi hadde haft store forventninger til den australske termikkoppdriften, men ble grundig skuffet. Det var istedet svak termikk, mye motvind og lav inversjon. Blaniken poppet fra jorde til jorde som en kenguru, og progresjonen var langsom.

Da vi skulle krysse en kritisk strekning på nesten 200 kilometer, slo endelig været til såpass at vi kunne komme frem til Boorabbin, en flystripe i bushen midtveis i det vanskelige lendet. Uten denne hadde ikke ekspedisjonen vært helt forsvarlig. Den sterkt trafikerte hovedveien var eneste alternative Iandingsplass, men den var kantet med stålstikker. Om man unngikk bilene, var det påkrevet med landing nøyaktig på senterlinjen, ellers ville flyet bli skadet.

Neste mål var den gamle gullgraverbyen Kalgoorlie, men været var nå tilbake til det normale. Etter flere forsøk på å ta avgårde, landet vi til slutt på en uttørret saltsjo. Disse er stort sett faste og fine, men plutselig kan overflaten briste, og man plumper ut i bunnløs og livsfarlig gjørme.

Vel, det gikk bra denne gangen, og etter en inspeksjon av overflaten kalte vi inn Tiger Mothen også. Den landet trygt, samtidig som resten av teamet ankom i Jeepene.

Været sviktet fortsatt, da Lou og jeg var piloter dagen etter. Denne strekningen var den skumleste jeg noensinne har fløyet. Stadig var vi nede i 2-300 meters høyde, uten annen landingsmulighet enn veien. Men vi klorte oss gjennom til Kargoorlie, og landet på den brede asfaltstripen.

Gjennom ørkenen

Hittil hadde vi beveget oss gjennom relativt siviliserte deler av landet. Na begynte den virkelig utfordrende etappen over Nullarborsletten – gjennom den australske halv-ørken. Trans Australian Railway strakte seg som en lang rett snot gjennom ørkenlandskapet – den eneste synlige påminnelse om at her hadde andre vært for oss.

Langs jernbanen strakte det seg hjulspor som forbandt de små «stasjonene». Disse lå 50-100 km fra hverandre, og var nærmest som vedlikeholdsleire å betrakte, på tross av at de ofte var navngitt etter australske statsministre. Flere av stasjonene var bemannet med rømte strafffanger eller andre individer med tvilsom fortid. Ved de fleste stasjonene var det en fly-stripe, og det var disse som gjorde ekspedisjonen mulig.

Bush strip men flere baner end Gardermoen

På Nullarbor-sletten er store deler av sandstensgrunnen erodert bort av regnvannet på en måte som får den til å minne om en sveitserost. Mange av hulene har åpning ut i friluft. Volumet i luftrommet innenfor gjor at selv den minste forandring i det atmosfæriske lufttrykket forårsaker en kraftig luftstrøm ut eller inn av hullet. Det gar faktisk an a henge hatten sin på luftstrømmen ut fra et slikt hull i bakken!

Fra Kalgoorlie satte Fred og jeg avgårde over det ode landskapet. For a komme klar av kontrollert luftrom slepte vi så høyt som mulig, det ble 2500 meter på høydemåleren før Tiger Mothen måtte gi seg. Etter utløsning gled vi rett frem østover. Første kjente flystripe lå godt utenfor rekkevidde i ren glideflukt, og vi visste ikke om andre landbare steder enn veien. Nok en gang opplevde vi at været ikke samarbeidet. Motvind og dårlig oppdrift gjorde at vi snart måtte finne et sted å lande. Det var trangt mellom træerne, og veien var svingete, sa marginene var små. På sett og vis kom vi oss likevel ned på veien, etter en utrulling med full brems på bare 35 meter.

Dette var deprimerende greier. Men som et lyspunkt i tilværelsen kom sjefen på en «station» i nærheten tilfeldigvis forbi og inviterte oss til grillmiddag. Det var lett å slå til på den, og med Blaniken på hengeren dro vi langs veien til Avoca Dorms Station. Vi tilbrakte kvelden i hyggelig selskap, og fikk sove i et saueklippeskur.

Skumle insekter

Det gjaldt å passe på hvor vi satte oss, skumle insekter var det overalt. Spesielt gjaldt det å passe seg på toalettet, for de dødelig giftige «Redback»- edderkoppene likte seg godt på slike fuktige steder. Da jeg tok «preflight check» ved å lofte toalettsetet morgenen etter, kravlet det 4-5 slike omkring på undersiden. Gode rutiner redder liv ogsa her!

Til nå hadde vi brukt opp alle de tilmålte 4 uker på ekspedisjonen, og hadde bare gjennomfort en fjerdedel av flygingen. Skulle vi i det hele tatt komme fram, måtte vi gi avkall på å gjennomfore dette som en ren seil-flyging. Vi bestemte oss for a bite i det sure eplet, og flyslepte derfor videre. Forst ved Rawlinna gjorde Julie og jeg et nytt forsok i Blaniken. Nok en gang møtte vi «veggen» – motvinden ble for sterk, og vi nådde med nød og neppe fram til Haig.

Neste dag var det Lou og Frances som fløy, selv var jeg med i Tiger Mothen. For forste gang fikk jeg god tid til å iaktta landskapet under oss. Det var øde og goldt, med fargeinnslag i grønt og brunt. Silk strakte det seg milevis videre, bare avbrutt av et overraskende grønt belte med trær og busker.

Motvinden ble bare sterkere, og til slutt sto Blaniken omtrent stille i forhold til bakken. På radioen hørte vi at Lou og Frances snart måtte lande. Vi mistet radiokontakten, uten å ha tilstrekkelig peiling på posisjonen. Selv ikke etter lengre tids søk med Tiger Mothen fant vi dem – dette lovet ikke bra! Vi landet ved Forrest uten å ha registrert livstegn. Lokforeren på et passerende tog hadde ingenting sett, men vakthavende på meteorologistasjonen mente han kunne se noe nytt i buskaset.

Da vi tok en kikk i teleskopet hans fikk vi se en vinge som stakk opp langt borte. Der sto Blaniken midt i bushen – uskadd! I den kraftige motvinden hadde de gjort en problemfri «helikopterlanding».

Frances var blitt lei av å vente på oss, og hadde gitt seg i vei på egen hand mot stasjonen 4 km unna – uten vann. Slikt gør man bare ikke i bushen, og ektemannen Graeme ga Lou huden full for ikke a ha stoppet henne. Graeme dro ut i jeepen for å finne henne, mens Lou og jeg ventet ved Blaniken. I den spente situasjonen begynte ogsa vi å krangle, og etter en stund fant Lou frem kompasset og ruslet avgårde han også. Humøret var nå på lavmål.

Forrest flyplass var nær nok til at vi dro Blaniken på henger gjennom buskaset. Ett sauegjerde matte legges flatt, ellers gikk det greitt.

Utelanding på Nullaboor-sletten

Neste dag fortsatte flygingen. Det var brukbar fremdrift, men motvinden var fortsatt plagsom. På slutten av dagen ble forholdene svakere, og det ble klart at Blaniken ikke ville nå fram til neste flystripe. Her var det bare en mulighet, nemlig å lande i hjulsporene til en «dirt road» ved Denman.

Impromptu flystripe i bushen. Denne jobben tog en hel dag.

Utelanding på Nullaboor plain.

Utelanding

 

Na var vi blitt ganske lei av demonteringer. Kunne vi ikke bruke hjulsporene til a ta av igjen? Fra en stasjon i nærheten fikk vi låne hakker og spett, og sa var det bare a gå løs på moder jord til de var såpass jevne at de kunne brukes til en reflexstart. Det som for bare var egnet til 10-15 km/t skulle nå gjøres brukbart til 80-90 km/t.

Denne jobben tok en hel dag, og morgenen etter gjorde vi et nytt forsøk. Joda, den nye motorveien i bushen fungerte utmerket og snart var vi i luften igjen. Men værgudene var like motvillige som før, og vi gjorde 3 starter før vi innså at dette førte ikke frem.

Langsomt demonterte vi flyet og kjørte videre til Cook. Her kom «The tea train» nettopp inn på stasjonen, sa vi stilte oss i kø sammen med arbeiderne og fikk kjøpt iskrem midt ute i ingenmannsland, herlig!

Ved Cook monterte vi sammen flyet igjen, og dagen etter gjorde Julie og jeg et startforsøk igjen. For a gjøre distansen mest mulig ubrutt slepte vi tilbake til Denman og løste ut der. Endelig slo været til igjen, og vi suste avgårde for vi måtte lande om ettermiddagen ved Fisher. Denne stasjonen hadde ingen flystripe, og igjen matte vi lande i hjulsporene. Under landingen ble halesporen slått skjev – den alvorligste skaden vi hadde på flyet under hele turen.

Forplassen på Maralinga – området for britenes prøvesprengning av atom-bomber i 50-årene

Start på nukleart test site!

Ved Fisher måtte vi definitivt innse, at vi var uten sjanser til a gjennomføre turen som en ubrutt seilflytur. Vi satte Blaniken på hengeren for jeg-vet-ikke-hvilken gang, og kjørte til Watson. Derfra gikk det en bred, asfaltert vei nordover i bushen, i klar kontrast til de støvete hjulsporene vi hadde fulgt til na.

Dette fulgte vi til Maralinga,  området for britenes prøvesprengning av atom-bomber i 50-årene (læs om baggrunden, externt link) De hadde bygget en stor base her, med ditto flyplass for a ta imot de største flyene med forsyninger. Flere tusen mann hadde bodd her til leiren ble fraflyttet i 1967, nå var det bare en vaktstyrke på 4 mann igjen. 10-11 bomber var blitt detonert her, den siste i 1959. Bombene var blitt montert i tårn, eller sluppet fra balong og fly. Vi ble tatt med ut til selve sprengningsomradet. I stor omkrets rundt nullpunktet var det dødt og goldt, selv så mange år etter siste sprengning.

Atomsprengningen kunne ses 17 år senere.

Men vi skulle videre. Hovedstripa var på 8500 fot, og var bygget for helt andre formål enn seilflyging, så for oss var taksebanen rikelig. Mens slepet gikk over sanddyner og ørken, tok bakkegruppen raskeste vei gjennom terrenget sydover til Eyre Highway. Først ved Port Augusta møttes vi igjen. Endelig var vi ferdige med det verste terrenget, men både fly og kjøretøy var nå medtatte. Jeepene hadde fått store sprekker i karosseriet p.g.a. langvarig overbelastning, mens flyet mest hadde skjønnhetsflekker.

Siste etappe

I Port Augusta traff vi Australias eneste innehaver av ørnelisens! Han hadde trenet sin jaktørn, og en rekke sjeldne filmopptak av denne ørnen ble til et av hovedinnslagene i TV-filmen. Kunsten besto i a hindre at den fløy sin vei, og han avslørte at hemmeligheten lå i foringen. Dersom han ga den lite mat ble den så lett at den ville fly sin vei, mens for mye mat hindret den i a fly i det hele tatt. Ved å fore den akkurat passe ville den fly – og likevel komme tilbake.

I Port Augusta matte Graeme og Frances forlate oss med Tiger Mothen. Vi hadde alle brukt opp feriene våre, men noen var mer fleksible enn andre. Fra nå av måtte vi basere oss helt på reflexstart. Foreløpig kjørte vi imidlertid videre vestover med Blaniken godt parkert på hengeren. Underveis opplevde vi ett av de verste regnskyllene i manns minne. På noen timer svulmet elvene opp, broene ble stående under vann, og mange biler ble sittende fast i vannmassene. Selv hadde vi fordelen av å kjøre robuste firehjulstrekkere, og kom oss over uten vansker. Også hjulene på hengeren hadde vi med hensikt laget størst mulig, noe vi hadde glede av nå.

Vi nærmet oss nå Waikerie, Australias mest kjente seilflysenter. Dette var stedet for VM 1974, og ekspedisjonen var planlagt slik at vi skulle ankomme flygende mot slutten av konkurransen og kaste glans over stevnet. VM var imidlertid forlengst slutt og alle hadde reist hjem, så i stedet kjørte vi bare forbi med flyet på henger. Snakk om anti-klimaks.

Vi nærmet oss nå raskt østkysten, på grunn av tidsnød ble det nå kun korte strekninger med seilflyging. Lou tok en avstikker til Canberra pr. buss for a hente en Citalia til a slepe med. Sluttdistansen skulle vi fly! Starten hadde gått fra Wollongong, og her ville vi også avslutte. Vi kom nå til Albion Park, en flyplass bare noen mil unna kysten. Vi parkerte slepefly og seilfly her og dro til Wollonggong for a forberede turens høydepunkt: landingen på Main Beach i Wollongong.

Landing på main beach i Wollongong

Eagle med Stein som pilot og initiativtager lander på østkysten af Australien

Venskabsbrev fra Perth avleveres ved landing i Wollongong

 

Et omrade ble avsperret med hjelp fra politiet, og til det avtalte tidspunktet landet Julie og jeg foran en stor folkemengde. Øyeblikkelig svermet det folk rundt oss, og vi fikk hendene fulle med a berge utstyret fra å bli trampet ned.

Alslutning          

Etter »målpassering» dro vi alle hver til vårt. Flyet leverte vi tilbake til Canberra Gliding Club som heldigvis ikke reagerte synnerlig på skjønnhetsflekkene vi hadde påført det. De kjøpte dessuten den hardt belastede tilhengeren av oss, til kostpris.

Hvilke inntrykk sitter så igjen na, nesten 50 år etter? La gå at ekspedisjonen ikke lot seg gjennomføre som ren seilflyging, det viktigste var likevel at den ble gjennomført. Alle de tilsynelatende uløselige spørsmalene om penger, fly, kjøretøyer, mannskap, risiko osv. ble løst etter tur. Eller som Ferdinand Finne sier sa treffende: «Veien blir til mens du går». En annen viktig erfaring var at «Ting Tar Tid». Hele dager gikk med til å organisere banale ting. Filmingen var dessuten ytterst tidkrevende – noe som flygere ikke var forberedt på. Det førte til gnisninger mellom oss piloter og Mike og Mal som filmet.

Turen tok 6 uker fra vi forlot Wollongong og til vi var tilbake igjen. Dette var nesten det dobbelte av tidsplanen, og som ren seilflytur ville det fort gått en maned til. Været var vårt største problem, og den mest demoraliserende enkeltfaktor. Den berømte australske termikken var i de områdene vi dro gjennom på det beste jevngod med bra norsk termikk, og til vanlig atskillig dårligere. Den mest positive erfaringen var den fantastiske mottagelsen og gjestfriheten vi ble møtt med overalt. De kanskje mest gjestfrie og hjelpsomme var de som selv holdt til langt fra sivilasjonen og som selv hadde knappe forsyninger.

Om jeg ville gjort det igjen?

Selvsagt!




Flere flight-stories

Mod sydlige horisonter med Adventure Gliding Tour

Den 27. juni sætter en gruppe danske entusiaster kursen mod Sydtyskland med drømmen om at flyve ud i det blå i svævefly. Kom bare, der er fortsat mulighed for at være med på eventyr, lyder meldingen fra arrangørerne.
10. juni 2024/af Jens Trabolt

Land i sigte – klokken 7 om morgenen!

Yves Gerster fra Schweiz er ikke bare en kapabel pilot. Han er også nysgerrig, og med et et godt Europa-kort på væggen finder han inspiration til nye imponerende flyvninger. For få uger siden fløj han fra St Auban i Frankrig til Corsica – og retur!
17. april 2024/af Jens Trabolt

Morning Glory: Unikt vejrfænomen i ødemarken

“Morning Glory” er en sjælden begivenhed i atmosfæren i det nordlige Australien; En bølge som rejser gennem atmosfæren med cirka 40 km/t. Foran dette fænomen løfter luften sig laminart. Bagved Morning Glory kan der være ekstrem turbulens. Manden bag SkySight-prognosen Matthew Scutter rejste 2500 km hver vej for at opleve at flyve svævefly på Morning Glory.
4. april 2024/af Jens Trabolt

Mod alle fire ror-stop på Wavecamp

Wavecamps med flyvning fra frosne søer er en verdens-unik signatur for den svenske og norske svæveflyvning. Årets lejre i Vågå og Ottsjö er netop afsluttede, mens verdens nordligste i Kebnekaise fortsat pågår.
3. april 2024/af Jens Trabolt

Solformørkelse i TMG – stik den!

Mange piloter har en ”bucket-list”, noget man gerne vil prøve her i livet. Det kan være bølge-flyvning i Norden, hangflyvning i Alperne eller noget helt tredje. Her er en ny ide: Sidste år, d. 20 april, fløj australske Barry Hendy 3500 km fra sin base i Benalla ud til vestkysten af Australien i en Phoenix-TMG for at opleve en total solformørkelse i 15 000 ft. Stik den!
22. februar 2024/af Jens Trabolt

På 1000 km rekordjagt i Namibia

I hjertet af Namibia, hvor termikken danser over det endeløse landskab i Kalahari-ørkenen, har to danske svæveflyvepiloter, Claus Elmeros og Klaus Juhl realiseret drømmen om at flyve den første danske 2-sædede 1000 km FAI-trekant.
24. januar 2024/af Jens Trabolt

50 år senere: Gjennom Australien med Blanik!

"Om jeg ville gjort det igjen? Selvsagt!"
I 1974 fløy norske Stein Frich fra kyst til kyst gjennom den australske «outback» i en Blanik. Noe som ingen andre hadde prøvd før med seilfly. Underveis måtte han starte med brutale bilstarter fra improviserte flystriper i bushen og lande på testområder for atombomber med «stålørnen». Ja, det var ikke kjedelig!
6. december 2023/af Jens Trabolt

På 5200 meter över Ottsjö! Rapport från lägret 2023

Ottsjö Fjällflygläger 2023 samlade 39 deltagare från åtta svenska klubbar. Med sig hade man tio segelflygplan. Många deltog för första gången, vilket är glädjande. Vädret med låga temperaturer och vindar mestadels från väst, gjorde att vi fick ut 10 flygdagar av 14 möjliga. 6 dagar gav riktigt bra vågflygningar.  Thomas Brandt rapporterar från 2023-lägret. 
9. november 2023/af Jens Trabolt

Kystinspektion i Bergfalke

DASK, den danske svæveflyvehistoriske klub, leverede på sidste dag i september endnu en af de eksotiske Lønstrup-træf ved den danske Vestkyst. Vindretningen var perfekt, men det blæste helt sindssygt. Det gav både fordele og ulemper…
8. november 2023/af Jens Trabolt

Drømmen om ”Adventure Gliding Tour” i svævefly

Kom med på tur og få en oplevelse for livet, når et team af svæveflyve-entusiaster sætter kursen mod det store udland. ”Der er plads til piloter med alle erfaringsniveauer”, lyder det fra en af initiativtagerne, danske Jan Granvig Dahl som også hilser andre nordiske deltagere velkomne.
24. oktober 2023/af Jens Trabolt

Med TMG på strandtur

En 65 hestes MotorFalke er nok ikke det mest oplagte bush-fly, men det er der ingen som har fortalt flyets ejer Niels Arild Jakobsen fra Skive Svæveflyveklub. Han og klubkammeraten Thomas H. Sørensen har flere gange deltaget i det interessante Blokhus Strand-fly-in med OY-NAX, senest 20 august, hvor både deltagere og strandgæsterne fik en stor oplevelse.
9. september 2023/af Jens Trabolt

Selvstart om natten med natkikkert og overnatning i bølgen: Historien bag en 3000 km-flyvning

I juni måned fløj den amerikanske bølge-specialist Gordon Boettger og kammeraten Bruce Campbell utrolige 3058 km i en Arcus J langs Sierra Nevada-bjergene bag Los Angeles og San Francisco. Dette inkluderede selvstart om natten, en overnatning i bølgen og anvendelse af natkikkerter, Night Vision Goggles. Amelie Holighaus, datter af Schempp-Hirth chefen Tilo Holighaus har her gravet lidt i den utrolige historie.
11. august 2023/af Jens Trabolt

En juni-drøm: 565 km ø-hop på udebane i Danmark

Præcise prognoser, gode fly og ”lidt” erfaring gav 4 Herning-piloter en yderst spændende flyvning med krydsning af store vandområder d. 3. juni 2023.
19. juni 2023/af Jens Trabolt

Över Öresund från Sverige till Kastrup flygplats – 90 år senare.

Den 12 augusti 1933 blev Edmund Sparmann i ESG-31, SE-ADP, den förste att segelflyga, eller rättare sagt glidflyga, över Öresund. 1983 var jag involverad i återskapandet av flygningen 50 år senare. Nedslag i loggboken
1. juni 2023/af Jens Trabolt

Havkrydser med flaps

En Arcus M er et ypperligt 2-sædet fly med fremragende præstationer. Giver man det 2 piloter med appetit på eventyr og ekspedition kan man også notere ”Oceangående” på listen over plusord. Danske Minik Frank og Frederik Nøddelund fik i starten af maj realiseret en plan for en grænseoverskridende flyvning fra Jylland til Sverige med havkrydseren på ”60 fods spændvidde”.
24. maj 2023/af Jens Trabolt

Langt, hurtigt, fantastisk (og langsomt og højt!)

Dagene omkring 3-7 maj bød på ekstraordinære flyvninger i Sverige. Janne Nordh, Jari Niskanen, Mikael Engström, Bengt Frid og flere andre fik store oplevelser i luften. Men en dansk ASK 23 fik måske den bedste udsigt. 
9. maj 2023/af Jens Trabolt

Nedslag i loggboken: Islay tur-och-retur

"Vi gled på och var nu nere på 3 000 m, fortfarande i moln. Micke började tveka. ”Där är fa…. ingen glugg på andra sidan!”. ”Jo, fortsätt”, sa jag. På 2 500 m, fortfarande ingen glugg, bara moln. ”Robban, det här håller inte, där är ingen glugg!” säger kapten. OK, han var kapten, så vi vände tillbaka mot Aboyne, fortfarande i moln. Gluggen hade uppenbarligen dragit igen, men det fina lentiset låg säkert kvar däruppe, till ingen nytta". Nedslag i logbogen fra en meget usædvanlig flyvning i Skotland.
4. april 2023/af Jens Trabolt

Som i en fryser: 24 timer i norske bølger

Det er 20 år siden, at 2 tyske piloter beviste i praksis, at det er muligt at overnatte i luften på bølger over de norske fjelde. Med over 24 timer i luften satte Helmut Rohs og Robert Fessler punktum for en af de vildeste strækflyvninger nogensinde i Norden. Redaktionen på NORDIC GLIDING har tidligere hørt om denne historie, men har altid troet, at det var en ”myte” – indtil det nu lykkedes at opspore de to piloter, som nu fortæller historien.
17. januar 2023/af Jens Trabolt

Drømmen om 1000 km i Danmark og 1500 km i Sverige

Rekorder er til for at blive slået. Det er en vigtig drivkraft i svæveflyvningen, og vi ser, at ”barren” flyttes op hvert år med bedre fly og ikke mindst bedre vejrprognoser og planlægning. Men hvad ville det fx kræver at flyve 1000 km i DK eller 1500 km i Sverige?
14. december 2022/af Jens Trabolt

Frankrig rundt med ”Himlens knallert”

Eksperimental-flyet ”Sol Ex” er et barn af den franske ingeniør Jean-Baptiste Loiselet. Han har tidligere sejlet til Antarktis, men blev for 7 år siden fascineret af svæveflyvningens muligheder for lange flyvninger. Hans drøm var total soldrevet autonomi og selvstart. Det kunne ingen producenter tilbyde, så han byggede sit eget fly. Nu har han fløjet Frankrig rundt i svævefly uden en dråbe benzin eller ekstern elektricitet.
7. december 2022/af Jens Trabolt

Bland nissar, bölger och norrsken

Sista helgen i november är det traditionell säsongsavslutning och nisseflygning på Oppdal, hemvist för NTNU flygklubb. Ett av det mest fascinerande med flygning i Oppdal vid denna tid på året är ljuset. På morgonen och eftermiddagen blir lentisarna vackert solbeslysta underifrån. Ljuset och färgerna är vidunderliga. Rapport från Robert Danewid
29. november 2022/af Jens Trabolt

Ekstreme Bahia – med Kawa på ekspedition

Vi forbinder normalt Brasilien med mange eksotiske ting, primært karneval, fremragende fodboldspillere, Amazonasskoven eller en statue af Kristus i Rio. Men meget få mennesker forbinder Brasilien med tørre plateauer og svæveflyvning. Men sådan ser mindst halvdelen af landet ud i et ækvatorialt tørt klima. 16 gange verdensmester i svæveflyvning, Sebastian Kawa har udforsket ukendte områder i Brasilien med en lille gruppe af andre svæveflyvepiloter. Her er hans rapport.
4. november 2022/af Jens Trabolt

Oh là là! Til fjeldflyvningskursus i St Auban – i Dimona!

At man vælger at tage på flyvekursus på det franske nationalcenter i St Auban er ikke noget unikt. Det er det derimod, at man som danske Claus Kjær Jensen og klubkammeraten Alexander Borrel-Jensen fra Kolding fravælger passagerflyet til Nice og i stedet flyver klubbens Dimona derned. Oh là là!
27. september 2022/af Jens Trabolt

Nedslag i loggboken: Ferryflygning av LAK-12

Husker du, ærede læser, Robert Danewids retro-historie om den sindssyge udelanding i Litauen? Her kommer del 2 som handler om en tilsvarende sindssyg færgeflyvning i Sverige med en LAK 12 under Eskilstuna Open i 1990 – beretningen inkluderer ambulancer med fuldesyge litauere og en potentiel ulovlig udelanding på en svensk flyvevåbenbase med et sovjetisk indregistreret fly. Kort sagt, alt er normalt!
30. maj 2022/af Jens Trabolt

Litauisk utelandning – Nedslag i loggboken

"Petras drar på full gas med klaffen infälld och vi börjar skörda och mala säd. Till slut ser man inget framåt. Jag stirrar förtvivlat på fartmätaren som tycks fastnat på 60 km/h."
Interessant? Jo, här är Robert Danewids berättelse om en ekstrem utelandning under Baltic Cup i 1989, hvor Litauen forfarende var Sovjet-okkuperad.
21. april 2022/af Jens Trabolt

Jag – en Idaflieg-testpilot!

Nedslag i logbogen: August 1976 i Tyskland - Jantarn skulle testas. Polaren skulle mätas och flygegenskaperna undersökas och dokumenteras samt lite annat. Det tog tyskarna hand om. Stene och jag skulle bli ”Zacher-piloter” och testflyga några andra nya typer. Men först skulle vi utbildas! Det är ett av mina bästa segelflygminnen.
25. februar 2022/af Jens Trabolt

Åska och drivis – Nedslag i loggboken

"Nu började vädret att snabbt bli riktigt bra. Molnbasen steg och var nästan 2 500 m. Och cumulusen började växa på både höjd och bredd. Något var på gång.
Jag insåg att det nu gällde att se till att flyga hem så fort som möjligt. Hur kunde en dag, som enligt prognoserna skulle bli en fin sommardag, förvandlas till en magnifik uppvisning i ”åska och drivis”? Segelflygväder är utan tvekan intressant och bjuder ofta på mysterier och överraskningar, skriver Robert Danewid her om en yderst mindeværdig flyvning.
28. december 2021/af Jens Trabolt

Kan en cub også flyve sådan?

Göran Ax (1942-2018) fra Landskrona FK var dobbelt verdensmester, tidligere jagerpilot, højt anset SAS-kaptajn – og skulle det vise sig - en formidabel kusk på klubbens Piper Cub, da jeg skulle fotografere ASH 31 og EB 28 til en reportage til NORDIC GLIDING i 2013. Den opvisning glemmer jeg aldrig. Her er et ”Nedslag i logbogen”
30. november 2021/af Jens Trabolt

”Det var fantastisk at flyve her”.

En gruppe entusiaster fik lørdag luft under vingerne til det unikke Lønstruptræf. "Vildt fantastisk", lød vurderingen.
27. september 2021/af Jens Trabolt

På hvalsafari med Jo Inge

Sandane i Norge er en ekstremernes flyveplads, et ”hangarskib” omgivet af isbræer og stejle kilometerhøje fjeld. I fjorden 50 meter fra flyvepladsen svømmer hvalerne i dybet. Men i luften er det Jo Inge Bjørø som hersker i sin nye Arcus M med konceptet ”Fjord Gliding”.
2. september 2021/af Jens Trabolt

”Begrænsninger er bare noget oppe i vores hoved”.

Det siger den tyske svæveflyver Klaus Ohlmann. Han har sine egne ideer om svæveflyvning og lykkedes med en mega-flyvning d. 17. maj fra Frankring til Grækenland. Flyvningen er summen af mange erfaringer som Klaus Ohlmann har gjort sig i de senere år.
28. maj 2021/af Jens Trabolt

Over 15 timer i cockpittet

Østrigske Markus Gusenleitner satte 11. maj europæisk vice-rekord, da han fløj 1806 km på 15 timer. ”Det var en let flyvning”, siger han. Det er svært at tro, men ikke desto mindre sandt. Med til historien hører også nyheden fra i går om Klaus Ohlmans endnu ikke-opmålte mega-flyvning fra Frankrig til Grækenland.
18. maj 2021/af Jens Trabolt

Gunilla tog rekorden

April har været en produktiv rekord-måned for de nordiske svæveflyvere med 300 km T/R i Sverige, 760 km FAI trekant i DK og nu i fredags, på april måneds sidste dag, tre nye svenske rekorder sat af svenske Gunilla Lindell.
3. maj 2021/af Jens Trabolt

Cold feet gliding club

Svenske Wilhelm Wendt fortjener en eller anden form for survival-udmærkelse for at have siddet 10,5 time i ”bagsædet” på sin EB 29 DR søndag. I forsædet var Jim Acketoft. Men allerførst gennem lufthavet på minus 20 grader var Jims fødder! Uanset så var det super-vejr i både Sverige og Danmark, og rekordlisterne blev hærget godt og grundigt.
26. april 2021/af Jens Trabolt

Familieudflugt i “SX”

Ikke en rekordopgave, ikke en højhastighedsopgave, men en gennemført opgave med Nimbus 4DT i egne af Danmark alt for få svæveflyvere ser. Det skriver Jan W. Andersen efter at have fået en stor far/søn-flyveoplevelse med sønnen Emil.
22. april 2021/af Jens Trabolt

Kold luft, sol og vind.

Lørdag d. 10. april var vejret i det sydlige Sverige og Danmark præget af kanonvejr – kold luft, sol og vind gav fantastiske skygader som ikke overudviklede. Det gav masser af meget lange flyvninger og en enkelt svensk rekord.
12. april 2021/af Jens Trabolt

Hede: Ny nordisk wave-camp-destination

Vi kender Vågå, Ottsjö og Kebne Wave Camp. Men Hede Wave Camp? Arboga FKs Lars Jauring rapporterer fra en ny nordisk destination; Hede Wave Camp 2020
6. januar 2021/af Jens Trabolt

Første 750 km FAI trekant i Danmark!

For ikke så mange år siden var denne idé regulær science fiction. Men i maj fik Mads Lykke fra Vejle SFK realiseret en rigtig gammel drøm om en flyvning absolut på kanten af af det mulige. Her beretter han om flyvningen og ikke mindst planlægningen af ruten.
24. juni 2020/af Jens Trabolt

Ingo Renner – 37000 timmar segelflygtid!

Ingo Renner, Tocumwal, Caproni Calif: Möt tre ikoniska begrepp i Australiens segelflyg
3. juni 2020/af Jens Trabolt

Kastrups Corona Cowboys

Kastrup Lufthavn har Nordens højeste trafiktal. 30 mio passagerer kom gennem gatene i 2018. Nu har Corona decimeret operationen til næsten ingenting. 98% af flytrafikken er aflyst. En tragedie for branche og samfundsøkonomi. Men det gav mulighed for en ærlig talt sindssyg ide som mod alle odds blev en realitet.
26. maj 2020/af Jens Trabolt

Flere nyhedsartikler

Mod sydlige horisonter med Adventure Gliding Tour

Den 27. juni sætter en gruppe danske entusiaster kursen mod Sydtyskland med drømmen om at flyve ud i det blå i svævefly. Kom bare, der er fortsat mulighed for at være med på eventyr, lyder meldingen fra arrangørerne.
10. juni 2024/af Jens Trabolt

Jomfruflyvning på projekt ”VM-vinderfly” efter 15 år

Professor i Flygteknik på KTH og svæveflyver Ulf Ringertz har i al diskretion bygget sin egen flappede 18-m raket, KTH-X1. I går skrev han svensk flyvehistorie og fløj jomfruflyvning med ”KTH-X1” efter 15 års arbejde.
5. juni 2024/af Jens Trabolt

Flyv mod internationale toppiloter i Uppsala Masters

Ambitionerne er store, når Uppsala FK arrangerer Masters fra 8-15 juni på Sundbro. Scenen er sat for lokale og internationale toppiloter og et svensk mesterskab i open racing-klassen.
4. juni 2024/af Jens Trabolt

Seniorer på hårdt arbejde for fremtidens elektriske spil

Den danske Herning SFK er i fuld gang med at bygge klubbens nye ”cutting-edge” elektriske spil. Her har de produceret en kort video som forklarer behovet for at gøre en grøn sport endnu mere grøn, og som samtidig viser, hvordan klubbens senior-gruppe indgår særdeles aktivt i opgaven som skal sikre miljøvenlige starter.
29. maj 2024/af Jens Trabolt

Sailplane Grand Prix i fjeldet

Starmoen og SeilflyNorge var for første gang vært for et FAI Sailplane Grand Prix. Vejret viste sig fra sin bedste side og gav 6 ud af 7 flyvedage til de 17 deltagere. Bedre markedsføring får man ikke.
28. maj 2024/af Jens Trabolt

“Det bliver i familien”

Danske Rasmus Ørskov og Jørgen Thomsen har købt en Jonker JS3 RES til deling. De er intet dårligt makkerpar, for Rasmus er verdensmester i Klubklassen, og Jørgen kan fikse alt, inklusiv elektrodrivlinjer.  Flyet fik sin ilddåb under det netop overståede DM på Arnborg.
22. maj 2024/af Jens Trabolt

Invitation: ElSKÅ 2 – EL Segelflyg Konferens på Ålleberg 28 – 29 augusti

För två år sedan arrangerade Segelflyget och Nordic Gliding, med Svenska Flygsportförbundet som sponsor, en tvådagars konferens, som vi kallade ElSKÅ på Ålleberg. Ett 40-tal deltagare fick prova AS 34 Me, ASG 32 el, Discus 2 FES, DG-1001e och LAK-17 C FES. Nu följer vi upp denna konferens med en ny, ElSKÅ 2. Denna gång kommer tonvikten att ligga på startmetoder.
17. maj 2024/af Jens Trabolt

Välkomna till Segelflygets kvinnoträff på Ålleberg!

Alla skandinaviska segelflygkvinnor inbjuds till årets SWM, Scandinavian Women Meet 2024 på Ålleberg 7-9. juni samt 23-25. augusti 2024.
Detta året träffas vi två helger under och efter tävlingssäsongen. Du behöver inte ha cert eller ens vara aktiv. Det räcker att du har ett brinnande intresse för segelflyg i alla dess former och är kvinna.
13. maj 2024/af Jens Trabolt

I luften – uden en lyd

Det er en mærkelig oplevelse at se en ASK 21 blive startet af et elektrisk Skylaunch Evo-spil. En elektrisk summen afslører, at noget er i gang, men her er intet rasende V8-brøl. Stigevinklen på flyet indikerer dog, at her er titaniske kræfter i værk. NG har besøgt en nordtysk klub i LSV Grambeker Heide som har taget hul på fremtiden.
6. maj 2024/af Jens Trabolt

Ventus selvstarter elektrisk for første gang!

Schempp-Hirth fløj første gang i går med den fuldt elektrificerede Ventus E på Hahnweide.
Basis er tydeligt Solo-systemet som vi i grove træk også kender fra JS3 RES, men Schempp-Hirth har tydeligvis opgraderet nogle af hovedkomponenterne med henblik på at øge performance og effektivitet i systemet efter deres egne specifikationer.
26. april 2024/af Jens Trabolt

Kan du lande til T’et?

Ud over Grand Prix og DM i kunstflyvning er DM i præcisionslanding på programmet til DM-ugen på Arnborg. Ambitionen for landingskonkurrencen d. 17 og 18. juni er et festligt event, hvor der er masser af se på og med hurtig afgørelse af points. Tilmelding er fortsat mulig.
25. april 2024/af Jens Trabolt

“Sikke en masse herligt legetøj”

“Umuligt” sagde alle volumenproducenter for 10 år siden, da Nordic Gliding spurgte om det var muligt at producere et selvstartende elektriske svævefly til ”masserne”. På årets Aero-messe som blev afholdt for 30. gang i Friedrichshafen var tendensen klar: Alt indenfor svæveflyvning er efterhånden elektrificeret, og godt legetøj koster…
23. april 2024/af Jens Trabolt

Land i sigte – klokken 7 om morgenen!

Yves Gerster fra Schweiz er ikke bare en kapabel pilot. Han er også nysgerrig, og med et et godt Europa-kort på væggen finder han inspiration til nye imponerende flyvninger. For få uger siden fløj han fra St Auban i Frankrig til Corsica – og retur!
17. april 2024/af Jens Trabolt

Bag kulissen før Aero

I næste uge starter Aero Messe i Friedrichshafen med et stort opbud af svævefly-producenter. Messen er enorm, og det samme kan siges for den store energi som mange virksomhederne lægger i at deltage. Hos Alexander Schleicher i Poppenhausen har man startet forberedelserne mindst et halvt år forvejen.
12. april 2024/af Jens Trabolt

Bulltofta-skrönor del 4: Om olika landningsteknik

"Jag var nu på ungefär 150 m höjd och i en svag plané. Då händer det, mitt framför nosen, planets och min, slår en 2 m bred, röd fallskärm ut, svischar till vindrutan och försvinner bakåt, uppåt. Linan som är av stål, hamnar över vänstervingen ungefär en och en halv meter från flygkroppen, där den börjar såga sig igenom vingnäsans fanér."
10. april 2024/af Jens Trabolt

Var med på Ungdomsläger 2024

Häng med på ungdomsläger sommaren 2024 – ett minne för livet!
I sommar anordnar Segelflygförbundet och KSAK åter igen ett utbildningsläger i segel och motorflyg som genomförs 21-26 juli på Ålleberg i Falköping.
8. april 2024/af Jens Trabolt

Morning Glory: Unikt vejrfænomen i ødemarken

“Morning Glory” er en sjælden begivenhed i atmosfæren i det nordlige Australien; En bølge som rejser gennem atmosfæren med cirka 40 km/t. Foran dette fænomen løfter luften sig laminart. Bagved Morning Glory kan der være ekstrem turbulens. Manden bag SkySight-prognosen Matthew Scutter rejste 2500 km hver vej for at opleve at flyve svævefly på Morning Glory.
4. april 2024/af Jens Trabolt

Mod alle fire ror-stop på Wavecamp

Wavecamps med flyvning fra frosne søer er en verdens-unik signatur for den svenske og norske svæveflyvning. Årets lejre i Vågå og Ottsjö er netop afsluttede, mens verdens nordligste i Kebnekaise fortsat pågår.
3. april 2024/af Jens Trabolt

C-diplomet fyller 100 del 2: Sverige visar vägen till DK-skolning

I del 1 av denna artikelserie fick vi höra historien om hur C-diplomet har format och fortsätter att utgöra grundmodellen för segelflygutbildning. Men visste du att det var segelflyget i Sverige som vi idag kan tacka för de pedagogiska framstegen med 2-sitsiga plan? Den historien kommer här i sista delen av "C-diplomet fyller 100 år".
2. april 2024/af Jens Trabolt

C-diplomet 100 år Del 1: Segelflygutbildningen växer fram

Måsmärket, eller C-diplommärket, fyller 100 år i år, 2024. Under större delen av 1900-talet var märket en välkänd symbol för segelflyget. Man bar det med stolthet och speciellt om man fått det utökat till silver-C eller ännu häftigare till guld-C, kanske även med diamanter. Idag förefaller det som att måsmärkenas status är låg och att de rentav fallit i glömska. Men idag, 100 år senare, utgör ideen fortfarande hela grunden för all segelflygutbildning.
27. marts 2024/af Jens Trabolt