Drømmebølgen i New Zealand

Arnulf har nemlig de siste par sesonger hatt sommerjobb som instruktør for Auckland Gliding Club. Og denne gang hadde han fått lov til å invitere med seg noen nordmenn for å fly med klubbens Duo Discus i Omarama.

Så planer ble lagt, og i november, i tide for den beste del av den New Zealandske vår, reiste jeg til andre siden av jordkloden for to ukers flyopplevelser.

Alle var enige om hvor det så best ut. Arnulf (t.h.) med et par av de ansatte på Glide Omarama

Omarama flyplass

Seilflyslep tar av fra Omarama

Med over 30 timers reising og 12 timers tidsforskjell kan det fort bli slitsomt å begynne å fly de første dager.

Jeg hadde dog foreberdt meg godt, og lagt om døgnrytmen allerede i Norge, samt sovet godt på flyet ned, så allerede dagen etter ankomst var jeg utvilt og kommet over kultursjokket med New Zealand. Coreoliseffekten har nemlig stor påvirkning: de kjører på feil side av veien, og svinger motsatt vei i rundkjøringer og termikk!

Men det var ikke akkurat sommertermikk som ventet oss. Bakketemperaturen lå på heller kjølige 5 grader, og himmelen var i stor del dekke av skyer med snøbyger. Likevel, første flydag skulle brukes til å bli litt lokalkjent, så vi tok av og fikk fløyet noen timer de nærmeste milene fra flyplassen, og så vidt litt inn mot fjellene før vi ble stoppet av snøbygene. Men uansett greit å starte litt forsiktig.

Arne-Martin Güettler

Landing like før regnskyllen kom

Neste dag lovte langt bedre forhold. Bra termikk opp til 10-11 000 fot (som de måler høyden i der), og gode forhold i omtrent hele området. Det skulle faktisk vise seg å bli den beste termikkdagen.

Vi ble tipset om å fly vest mot Mount Aspiring, siden det er et høyt (3033 m) og dramatisk fjell, men også i et området hvor det ikke så ofte er mulighet for å fly. Men oppe i luften syntes jeg det så finere ut mot nord, og New Zealands høyeste fjell, Mt Cook (3764 m), lå og fristet i det fjerne. Så ferden gikk den veien, så kunne vi heller komme tilbake og fly vestover senere på dagen. Og nordover gikk det, med bra og høy termikk hele veien inn i de New Zealandske Alper. Mt Cook ble passerte med stil og vi fortsatt langt videre nordover i Alpene.

New Zealands høyeste fjell, Mount Cook

Til slutt var vi kommet så langt nord at det ble vurdert at om vi utelandet nå så ville det ble en veldig dyr henting, så av økonomiske grunner bestemte vi oss derfor for å snu. Dog ble det for sent til å fly vestover mot Mt Aspiring senere, men uansett ble det en fantastisk dag tilbragt i fjellene.

Milford Sound

Men vi var ikke de eneste som hadde utnyttet dagen. Gavin Wills, som driver det kommersielle seilflysenteret i Omarama, hadde tatt med seg en elev på fjellflyskolen og flydd helt vest til New Zealands mest kjente fjord (eller fiord som de feilstaver det), Milford Sound.

Milford er en veldig spektakulær fjord, med bratte fjellsider rett opp fra havet. Omtrent som fjordene jeg kjenner og elsker fra Norge! Men å fly dit er en krevende flytur, og Gavin holdt en debriefing for oss neste dag om denne turen. For å komme dit må man krysse et flere høye fjellpartier, med ulandbart terreng mellom.

Kommer man fram til Milford så finnes det en flyplass der, men den kan man også fort få bruk for. Det er oftest lite eller ingen termikk i sjøluften der, og det kreves mye høyde for å komme seg sikkert tilbake over fjellene. Så med den briefing hadde vi et mål, vi måtte prøve å fly til Milford en dag! Eller i det minste til Mt Aspiring. Så fikk det heller bare være om vi utelandet og måtte bli hentet hjem igjen. Opplevelsen ville være verdt den høye prisen.

Vi fløy uten mannskap til å hente oss, og som mange andre fjellområder så er det begrenset med landbare steder når man flyr fra Omarama. Men veldig mange av de landbare stedene er flystriper som er lette å lande på, og hvor man kan få transportslep hjem igjen (bare regn med at det kan bli dyrt).

Noen av disse ligger til og med steder hvor det ikke finnes telefondekning eller en gang bilvei, så fly er eneste måte å komme ut om man vil ha med seg flyet! Og alle disse flystripene er beskrevet i utelandingskatalogen, og ligger i vendepunktslistene. Så om man flyr så man alltid har en av disse stripene innen rekkevidde så er det overkommelig fjellflyging.

Jeg hadde naturligvis også god hjelp i å ha med meg Arnulf som kunne hjelpe med navigasjon og med å passe på at vi ikke forvillet oss inn i noen dumme, ulandbare daler.

Glide Omarama følger også alle fly med Spot, og om noen ikke kommer tilbake så sender de et slepefly for å hente deg om du har landet på en stripe, eller skulle det ha gått verre så starter de redningsaksjon. Det er en ekstra trygghet å vite at man blir passet på og ikke blir forlatt om man skulle lande i ødemarken et sted.

Bølger

Det ble så noen dager med dårligere vær, og regn. New Zealand er et lite land, med store hav ikke langt unna på noen kant. Det bringer inn mye fuktig sjøluft. Men akkurat Mackenzie Basin, hvor Omarama ligger, er litt beskyttet. Med de høye New Zealandske Alper mot vest som skjermer for det generelle vestlige været, og også en fjellfjede i øst som skjermer mot dårlig vær fra øst.

Så mens det langs vestkysten er mye skyer og regn, og er veldig frodig og grønt, så er det nesten ørkenforhold i Omarama, hvor alt som ikke er dyrket er i nøyanser av brunt. Langs de lange nord-sør gående fjellkjedene blir det også veldig ofte meget bra bølgeforhold fra de vestlige vinder. Bølger som kan strekke seg hundrevis av kilometer.

Den neste flybare dagen fikk vi oppleve et annet fenomen den New Zealandske geografien bringer. Denne gang var det lange energilinjer av konvergens hvor sjøbrisen fra øst møtte fjellene og den tørrere luften i Mackenzie Basin. Fascinerende å ligge i skybas på vestsiden i 10-11 000 fot, mens skyene like øst nådde ned til 4-5000 fot. Vi holdt oss klokelig på den høye siden og kunne cruise i behagelig vis.

Skybas dropper brutalt langs sjøbrisfronten

Dagen etter var det igjen meldt dårlig vær med overskyet og regn. Men det var mulig å henge litt lokalt, så vi ga det et forsøk. Vi var der tross alt for å fly. Og etter å ha rotet litt rundt lokalt, så plutselig fant vi bølgen! Den var ikke kraftig. Men ut fra at vi ikke hadde noen forventinger, så var vi strålende fornøyd med å ta tiden til hjelp. Og til slutt kom vi oss helt til Mt Cook, og fikk tittet ned på den majestetisk topp mellom skyene.

Det forsatte med flere bra termikkdager, før det slo om.

8. november kom vestavinden og det var bølgeforhold som ventet. Oksygentanken var fyllt, og vi var klare for de legendariske New Zealand-bølgene! Vi fikk tak i bølgen nesten umiddelbart, og satte kursen nordover mot Mt Cook.

Det gikk fort både fremover og oppover langs noen utrolige lenticularisskyer som strakte seg i lange linjer. Like før Mt Cook vendte vi nesten sørover igjen for å gå for hastighet. Her kunne vi cruise i 10 000 fot på max hastighet, og likevel sto variometer rett opp!

I løpet av dagen fallt vi ut av bølgen noen strekker og rotet litt med å finne tilbake, så det gikk langt fra like fort hele dagen. Likefullt ble det over 700 km på OLC på en flytur som varte under 5 timer. Effektiv flyging!

Bølgeforhold: 10 000 fot, 100 knop og 10 knop stig

Når vi kom til den siste flydag hadde vi gjort flere forsøk på å komme vestover til Mt Aspiring, men forholdene hadde aldri helt sammarbeidet, og det ble for vanskelig å nå fram dit. Men vi hadde heller ikke hatt noen utelandinger, og budsjettet vårt for utelandinger var inntakt. Så med ingenting å tape siste dag fikk vi gjøre et siste forsøk, og heller utelande om det ikke gikk.

Siste dag startet lovende, de første som tok av løste ut i 300 m, og klatret opp på termikk derfra. Dette blir lett! Men det skulle det absolutt ikke bli. Med svak termikk så steg vi aldri så mye før vi fortsatt videre på jakt etter noe bedre. Og til slutt havnet vi etter noen mil lavt på et hang hvor vi ble liggende og kjempe i en halv time. Eneste lyspunktet, bortsett fra at vi ikke stod på bakken enda, var da det kom et annet seilfly inn under oss med motoren i gang. Vi var ikke de eneste som slet.

Vi kjempet oss til slutt opp, og kunne fortsette. Vi kom oss etterhvert til Makarora, hvor en dal leder inn mot Mt Aspiring. Da kom Keith Essex ut av dalen under oss.

Keith Essex, nr 2 i verden på OLC de siste to sesonger

Keith er en av toppilotene som flyr strekk i Omarama, i tillegg til i Minden i USA, og har de siste par sesonger blitt nummer to i verden på OLC. Han hadde også den lengste flyging i verden i 2016 (2674 km). Han kunne rapportere at hanget i dalen fungerte såvidt til å holde høyden, om man klarte å holde seg over toppene. Så med de oppmuntrende ord, og et utelandingsbudsjett å bruke opp, så fortsatte vi. Og ankom etter få minutter under de samme toppene vi måtte holde oss over.

Derfra gikk det videre nedover inn i dalen. Men vi er jo seilflygere så vi var optimister og fortsatte. Litt lenger fremme svingte dalen og vind og sol ville stå mer gunstig, mente vi.

Vi rundet svingen uten at det bedret situasjonen nevneverdig.

Men noen kiloemeter lenger frem, der sto en fin fjellknaus med dal som ledet vind rett mot. Der må det da være hang. Og den fjellknausen snudde dagen for oss. Straks vi ankom fikk vi et skikkelig spark i baken, og etter første sirkel var vi allerede over toppen, og etter tre var toppen forsvunnet langt under oss, og varioen viste et gjennomsnittstig på 13.5 knop!

Deretter avtok stiget, men luften ble også utrolig rolig. Vi turte knapt tenke tanken, men kan det være… bølge? Og med litt videre søken mot vinden viste det seg at det var det. Veldig svak riktig nok, men etter et slikt slit av en dag, var det bare deillig å ha jevnt stig. Det gjorde ingenting at det gikk sakte, for tid hadde vi. Vi bare lå der og nøt den fantastiske utsikten langs vestkysten mens vi sakte steg opp til 12 000 fot.

Deretter kunne vi glide inn til det så vanskelig mål Mt Aspiring. Herfra planla vi å glide hjem til Omarama, men vi fant en ny bølge, og så da ble vi værende der en halvtime til bare for å nyte utsikten og opplevelsen på det som var min siste flytur. Utrolig hvordan dagen hadde snudd fra å virke håpløs til å kunne ligge i bølgen og kose seg i fantastisk ettermiddagsol.

Bølge i le av Mt Aspiring. Endelig nådde vi dit!

De 90 km tilbake til Omarama ble ingen utfordring med 12 000 fot og 40 knop medvind, men utfordringer hadde vi uansett hatt nok av. Totalt fikk vi flydd omtrent 50 timer og 3700 km i løpet av 10 flyturer på 14 dager. Og utelandingsbudsjettet vårt forble inntakt!

Ikke billig, men …

For de som skulle bli fristet til å fly fra Omarama også når Arnulf ikke inviterer, så finnes det en kommersiell seilflyskole, Glide Omarama, med veldig dyktige instrukører i fjellflyging. De driver hver dag, hele sesongen.

Det er riktignok ikke billig, de driver tross alt kommersielt. I tillegg er New Zealand langt å reise og mange tidssoner, så det krever et bra budsjett og planlegging.

Men flyging her er også noe helt spesielt, så det kan anbefales å hvertfall prøve én gang i livet, om man har mulighet.
Etter at jeg reiste hjem så fløy Arnulf også med Jo Inge Bjørø og Vidar Ingebretsen. Jo Inge fikk en bølgedag fløyet over 1000 km, og fikk endelig oppnådd dette målet sitt! Mens Vidar fløy sin 1000 km hjemme i Norge litt tidligere på året. Gratulerer til begge!