Del 2: En nordmands drømmeflyvning i……. de franske Alper

Arne Martin Güettler er 47 år og arbejder som software-udvikler. Han har fløjet svævefly siden 2009 og rundede på Alpe-ekspeditionen 2000 flyvetimer. Medlem af Sandefjord og Drammen FK.

Link to automatic translation

Dette er del 2 af Arne Martin Güettlers rejseberetning. Del 1 med flyvning i Schweiz finder du her

Reisen videre besluttet jeg å gjøre sørover, for å se Italia også.  Så jeg krysset over San Bernadino passet, og videre sydover til Lugano hvor Sveits stikker langt sør i Italia.

På vei over San Bernadino passet i Sveits på vei til Italia

Rett over grensen gjorde jeg et stopp ved seilflyplassen i Varese for å observere aktiviteten der.  Det så ut som et flott anlegg også her, med bl.a. restaurant og svømmebasseng.  Det siste kom godt til nytte den dag, med godt over 30 grader også her.

Jeg fløy ikke i Varese, det var nok ikke rett årstid for bra seilflyforhold, men kan tenke meg å fly der en gang på våren. Fra Varese kjørte jeg over flatlandet i nord-Italia, før jeg igjen krysset Alpene inn i Frankrike, og videre til mitt mål i Sisteron.

Over Sisteron by med festningen på toppen av klippen

Franske Alper

Mitt endelige mål var Sisteron, sør i de Franske Alper.  Sisteron er en koselig gammel festningsby mellom to klipper i Durance-dalen.  Jeg hadde leid et rom i byen, men flyplassen ligger 15 minuters kjøring lengre nord i dalen.  Området er virkelig seiflygingens mekka i Europa.  Her ligger store seilflyplasser tett i tett.

I følge WeGlide sin statistikk så ligger alle de 5 seilflyplassene med mest aktivitet i Europa 2024 tett-i-tett i et lite område langs Durance-dalen.  Og jeg finner ytterlige 6 seilflyplasser i området som hver har hatt mer aktivitet enn hele Norge i 2024.  Med så mange seilflyplasser så kan man stort sett fly med en flyplass innen rekkevidde, og skulle man måtte lande der så får man lett transportslep hjem igjen.

De flyplasser i Europa det har blitt flydd mest strekk-kilometer i 2024

De fem mest aktive seilflyplasser i Europa markert i rødt (ringene har 10km radius). De blå ringene er andre seilflyplasser hver med mer aktivitet enn hele Norge i 2024.

At jeg valgte å dra akkurat til Sisteron var basert på at jeg har besøkt Alpene flere ganger tidligere sammen med Mikael Widén og andre. Han er nå medeier i en British-eid Duo Discus med hangarplass i Sisteron.  Dog viste deg seg at på grunn av Brexit, så får man kun fly Britisk-registrerte fly om man har British sertifikat.  Det ble en ubehagelig overraskelse for Mikael, og han og co-piloter endte opp med å måtte leie en av klubbens Duoer, i stedet for flyet han er medeier i.  Heldigvis var det klubbfly tilgjengelig til leie.  Krav for å kunne fly her er at man har et EASA sertifikat og medical.  Skal man fly eget fly må man ha dokumenter til dette.  Om man skal fly klubbens fly må man, avhengig av erfaringsnivå, ha én eller flere starter med en instruktør før man får fly solo.

Montering av MA første dag i Sisteron

En typisk dag i Sisteron

En typisk dag i Sisteron starter med briefing klokken 10.  Denne foregår på Fransk og Engelsk og går stort sett ut på å gå gjennom dagens vær og NOTAMs.  Om man har lagt igjen oksygen-flasken dagen før kan man også plukke opp denne nyfyllt med mer.  Og oksygen kan det fort bli bruk for i de høyder man kan få i Alpene.  Man gjør så klar flyet.  Eventuelt om man vil tidlig i luften så har man gjort dette før briefing og stilt seg opp på grid allerede.

Det er en smal asfaltrullebane på ca 700m innenfor et større gressområde på 1100x120m.  På denne årstiden var det veldig tørt og støvete gress.  Og veldig varmte, rundt 35 grader på bakken nesten hver dag, så det var godt å komme seg opp i luften og høyden hvor det var mer behagelig temperatur!  Da jeg var der var det 3 slepefly i aktivitet, og feltet av de som behøvde slep brukte omtrent en time på å få alle opp.  Men det var mange selvstartere også på plassen.

Man bruker nesten alltid rullebane 35 til avgang, mest av bekvemmelighet da det er mye kortere fra parkeringen, og det er ikke asfalt for start på 17.  Det var en dag vi måtte bruke bane 17 til avgang, da var det nesten ingen som gadd fly, for det var for mye jobb å få flyene til den baneenden.  Vanligvis går slep opp på åsene øst av flyplassen.  Det krever et slep på over 1000 meter for å komme opp dit.  Men noen dager, og spesielt senere på dagen, kan det holde å slepe til nærmeste lille toppen på ca 600m.  Med min begrensete batterikapasitet valgte jeg oftest å slepe på de dager hvor jeg hadde håp om å fly langt av gårde, mens jeg gjorde selvstart de dager jeg planla mer lokale flygninger.

Det var en dag i Sisteron hvor jeg ikke fløy.

Når man har funnet termikk og fått litt høyde på de lokale fjell og åser, så fortsetter gjerne turen østover til de høyere fjell ved det som kalles Parcours.  Termikken og høyden bruker gradvis å bli høyere og bedre jo lengre inn mot de høyere fjellene man kommer.  Parcours er den virkelige motorvei for seilfly i Alpene, her er det mye trafikk.  Av god grunn, det er en lang fjellrekke som går hovedsaklig nord-sør, hvor det nesten alltid er bra forhold.  Spesielt på ettermiddagen når solen har fått stå og steke på hele dagen.  Da kan man ofte fly langs hele rekken i høy hastighet uten å sirkle.

Videre går turen gjerne mot nord-øst, inn mot den Italienske grensen.  Her er det oftest et klart værskille.  På Fransk side har man her ofte rundt 4000m skybas, og fine cumulus, mens på Italiensk side er det et hav av lave skyer.  Langs skillet går det da en konvergenslinje hvor disse luftmasser møtes som man kan fly på.  Her flyr man gjerne nordover med god høyde, og med seilflyplassen i St Crepin som alternativ.  Når man kommer til Briancon blir det mer vanskelig terreng om man skal videre nordover.  Men om det er høy nok skybas kan et høydepunkt da være å krysse vest over Durance-dalen, og fly gjennom nasjonalparken Ecrins tilbake mot sør.

motorglider-ecrins: Alle var i Ecrins denne dagen, inkludert denne motorglider. Heftig vær i bakgrunnen.

På vei inn mot de høyeste topper i Ecrins

Ecrins i ferd med å overutvikle

Ecrins er en virkelig perle i området.  Her finnes noen av de mest dramatiske spisse fjell, med enkelte topper på over 4000m.  Om man starter i nordenden kan man følge eggen hele veien sydover, en distanse på ca 40 km om man flyr hele.  Det er gradvis fallende terreng fra nord til syd, så vanligvis kan man fly hele uten å sirkle, selv om man ikke finner stig.  En utfordring er dog at dette er en nasjonalpark, og der har Franskmennene bestemt at man må være minst 1000 m over bakken, noe som ikke er lett med topper på over 4000m.

Fayence – værd et besøg?

Heldigvis har seilflygerne forhandlet seg til flere korridorer gjennom hvor man får lov til å fly med mindre høyde.  Disse korridorene følger eggene, så man flyr de visuelt.  Det ligger inne som luftrsomfiler også, men det er så kronglete at det er håpløst å fly på det.

Bortsett fra nasjonalparker og en god del små restrisjonsområder for fuglereservat, så er det stort sett luftrom klasse E i området man flyr.  Det vil si for VFR-trafikk fritt frem.  Høyde varierer med hvor man er, men maks høyde er fra FL 115 til FL 195.  Bortsett fra et område vest av St Auban hvor det er maks 7000 fot, om det er militær aktivitet i området.

Etter endte flyging er restauranten på flyplassen i Sisteron er en flott avslutning.  Har får man veldig god mat til en ok pris, og det er naturligvis lettvindt å bare gå i flyplassrestauranten etter en lang flydag.  Denne restauranten er vel annerkjent i området, og det er tydelig at mange av gjestene ikke er seilflygere, men tilreisende som bare kommer dit for å spise.

Oppgavetrening

En av grunnene til at jeg ville til Franske Alper i år, er at neste år går det Grand Prix finale i St Auban.  Og etter min tredjeplass på kvalifiserings Grand Prix på Starmoen, så har jeg en reserveplass til finalen.  Så jeg ønsket å trene litt på det som eventuelt vil møte meg der.  Så noen dager, hvor det ikke så ut til å være forhold til å fly langt av gårde, så fløy jeg noen oppgaver som har vært brukt i forrige Grand Prix i St Auban, bare justert for å lande i Sisteron. Det er bare omtrent 20 km mellom de to flyplasser, så bare liten justering var nødvendig.  Dette for å gi meg mer erfaring med typiske konkurranseoppgaver i området.  Og det var faktisk ganske anderledes enn de typiske strekkflygninger.

Mens jeg på strekkflygninger flyr med god høyde, langt inne blant de høye fjellene, så går konkurranseoppgavene stort sett på kryss og tverst av Durance-dalen, ganske lokalt til flyplassene.  Man har mindre høyde, og oppgavene går i lavere terreng.  Jeg øvde også på å bli mer komfortabel med å ha mindre høyde, og fly tettere på terrenget.  Og i motsetning til oppgaver andre steder jeg har flydd, så unngår oppgavene her de beste stedene, som Parcours, for å unngå all trafikken der.  Faktisk var det disse konkurranseoppgavene hvor jeg møtte færrest andre fly, på tross av at de gikk nærme mange av seilflyplassene.  Men alle andre var visst på tur langt av gårde, og ikke i nærheten av flyplasser.  Den ene dagen var oppgaven innom alle de 5 mest aktive seilflyplassene i Europa, og jeg møtte kun 6 andre fly i løpet av hele dagen.  I motsetning til beste strekkdagen, hvor jeg i følge WeGlide møtte over 100 ulike andre fly.

Det var absolutt interessant og lærerikt å prøve seg på disse oppgavene.  Jeg klarte fullførte de jeg prøvde meg på, med ok hastighet.  Den ene dagen gikk det riktignok veldig sakte til å begynne med, da det var vanskelige forhold i sør, men andre halvdel av oppgaven gikk til gjengjeld veldig fort for å veie opp for det, så det ble ok hastighet til slutt likevel.  En virkelig todelt dag da jeg fikk prøvd meg på litt av hvert.  Men dårlig oppgavesetter, han burde visst da han satte oppgaven for tre år siden, at det ville bli elendig forhold i sør!

Dette var Del 2 af Arne Martins rejse. Del 3 kommer.