“Jeg er omringet av fantastiske mennesker i denne sporten!”

Trude som instruktør på Oppdal.

Jeg er utdannet sosionom, og jobber som konsulent i Visma. Ellers liker jeg meg godt i fjellet – ikke bare på hang, men også på beina og i telt.
Jeg har vell alltid drømt om å fly. Når jeg startet hadde jeg aldri hørt om seilflyging før, men tenkte det var noe å starte med for videre å gå over på motor, men behovet for motor forsvant liksom…

Høsten 2007 begynte jeg på studiene i Trondheim. Et google-søk penslet meg inn på NTNU flyklubb, og en entusiastisk mail om å få bli med ble svart med at “ja – vi elsker nye folk og spesielt jenter” – vips var vi i gang.

LÆS OGSÅ: Perlen i fjeldet – portræt af NTNU Flyklbb

Helgene ble deretter tilbrakt på Oppdal i enten en ASK 13 eller en Twin Astir.

Den aller første turen sitter forsatt godt i – og instruktøren som roper at “DU KAN SIKKER GI LITT MOTKRENGING NÅ” når jeg hadde mistet kontroll over svingen.

En skal vell ikke få til alt på første forsøk? Vi lo begge to og jeg fikk beskjed om at jeg i alle fall ikke var redd for å krenge.

Videre er jo 1.solo alltid litt spesiell, men første solo på vinsj på Elverum var hakket mer minneværdig – jeg var fortsatt elev og hadde sammen med en til fra klubben slengt meg på et vinsjkurs!

Den første beste flytur var kanskje den første strekkturen min alene i enseter. Jeg var fersk sertfikatpilot og hadde nettopp deltatt på SVEDANOR’s strekk-kurs. Jeg satt hele turen å prøvde å overtale meg selv om at det jeg gjorde ikke var ulovlig. Når jeg kom hjem synes jeg jeg både hadde fløyet langt og fort – for lille meg å være.

Dernest hadde jeg en fantastisk opplevelse i Salangen, fra Elvenes – kartleser og copilot på en strekktur på hang blant noe av Norges vakreste natur!

Skumle flyginger? En tur i Blanik popper først opp – ikke på grunn av flyet, men jeg satt så dårlig i det vi tok av at hele turen ble grusom. Jeg tror Kjetil (Nordheim, red.), som jeg fløy sammen med husker turen likegodt som meg.

Fra spøk til alvor har jeg hatt noen skumle både flyginger og landinger i rotoren på Oppdal. Det har heldigvis gått godt, men har minnet meg på at det er bedre å stå på bakken å skulle ønske en var i lufta, en å være i lufta å skulle ønske en sto på bakken.

Jeg er omringet av fantastiske mennesker i denne sporten! Må jeg nevne Mariann Brattland – bare derfor! Men den piloten jeg har lært mest av og som står høyt på lista er Arent Arntzen.
Et godt miljø utenom flygingen er vigtig. Her har vi noe å lære av fallskjermklubbene tror jeg – disse forsetter gjerne å hoppe på grunn av miljøet og ikke nødvendigvis selve sporten.

Ellers tror jeg utfordringer etter oppflygingen har mye å si – det å ha noe å strekke seg etter har i alle fall for meg alltid vært motiverende.

De store blemmene har jeg klart å unngå – jeg er nok en konservativ flyger. Jeg var ikke så høy i hatten på i-kurset, og har vell blitt snakket til om ett og annet. Jeg skulle ha ventet litt med ikurset tror jeg, og flydd litt mer strekk og acro før jeg tok den utfordringen. Nå har jeg rundt 500 timer”.