Pilotstaffetten: Arild Solbakken

Link to automatic translation

Nationalitet: Norsk

Klub: Drammen Flyklubb, men har fartstid i Hedmark Flyklubb, NTH (nå NTNU) Flyklubb, Elverum Flyklubb og Gardermoen Flyklubb.

Alder: 68 år

Hvorfor blev du svæveflyver?

Jeg ble fascinert av flyvning og bitt av «flybasillen» allerede i 12-års alderen, etter en skoletur til Oslo hvor vi var med på en sightseeingtur over fjorden og byen i en Cessna 185 (tror jeg) på flottører.

Til å begynne med var det bygging og flyging av modellfly, bygging av plastmodeller, og studier av fly-litteratur. Vi hadde quiz-aktiviteter med gjenkjenning av flytyper i en rekke ulike bøker om fly som blant annet bøkene fra The Observer’s World Aircraft Directory som sikkert flere vil huske.

Etter det handlet det bare om når jeg kunne begynne å fly og dermed ble det seilflyging.

Hamar Flyplass 1970. Stor stas med ustsjekk på Alexander Schleicher K8 etter fullført ABC-kurs. Jeg husker godt mestrings- og frihetsfølelsen rett etter første solo, og deretter den fantastiske følelsen av å fange og mestre min første termikkboble i K8.

Hvor, hvornår og i hvilket fly lærte du at svæveflyve?

Jeg lærte å fly i Hedemark Flyklubb, som holdt til på Stafsberg Flyplass ved Hamar. Jeg startet i juni 1969 på klubbens nokså nye Alexander Schleicher Ka-7 med registrering LN-GBT, og gikk videre på vår enseter AS K-8, LN-GGT etter fullført C-diplom samme sommer.  Deretter ble det sertifikat neste høst, etter en flott sommer med F-kurs og fin flyging på Hedemarken, og fullførte instruktørutdanning i 1978..

Jeg tok også sertifikat på motorfly i 1973.  Senere fikk jeg også slepetillatelse og utførte mye slep en periode i både klubb og NM.

Jeg var medeier i en ASH26 E, LN-GJA, i mange år og fikk prøve den både på tur, konkurranse og
fjellflyging. Her fra en tur på Starmoen en vårdag.

Fjellflyging på Vågå (foto: Robert Danewid)

Hvilket fly flyver du nu?

Jeg solgte meg ut av et andelslag med en Duo Discus nylig, men ser frem til å prøve Ole Reistad Senter sin nye DG-1001 Club Neo ved første anledning.

Ellers er jeg fortsatt med i andelslaget KCH, som for tiden flyr en nokså nyrestaurert Super Cub, LN-HAU, i påvente av gjenoppbygging av LN-KCH som fikk store skader under en nødlanding sist vinter.

Jeg sjekket ut på Piper Cub med ski, en J-3 cub med 60 hk motor. Her fra senere trening med Super
Cub LN-KCH på Starmoen. (foto: Tom Eirik Hole)

Jeg har fløyet Piper Cub siden jeg tok sertifikat, og har vært medeier i denne flotte Super Cuben, LN-KCH, som skal gjenoppbygges nå etter et havari for et års tid siden. (Foto: John Eirik Laupsa)

Jeg var medeier i Schempp-Hirth Nimbus 4DM i noen år og hadde mange flotte turer med den, for det meste sammen med Nimbus-spesialist Erlend Sørbye.

Bedste flyvetur(e) nogensinde?

Oj, jeg klarer ikke å skille ut noen spesielle her, men de gode opplevelsene jag har hatt på tallrike finaleglidninger fra Østerdalen og Gudbrandsdalen, når høyden i de siste boblene har vist seg å være tilstrekkelig til å komme hjem, har vært topp.

VM i Wiener Neustadt i 1989: Utelanding i de Østerikske Alper, på en flyplass i Niederöblarn i et fantastisk fjellandskap litt øst for Schladming. Jeg fløy LS6, LN-GBH, som Svein Erik Kristiansen vant mange konkurranser med.
(Foto: Vidar Stener Ingebretsen)

VM i Wiener Neustadt i 1989: Fra treningssamlingen ved Trieben i de østerrikske Alpene.
Foto: Vidar Stener Ingebretsen.

Værste flyvetur eller oplevelse med flyvning nogensinde?

Noen av de tøffeste opplevelsene jeg har hatt var faktisk under VM i Østerrike i 1989. I tillegg til et par hårreisende fjellpasseringer i dårlige forhold inne i alpene, opplevde vi en dag en gaggle situasjon i lav høyde før start, der ingen kom seg høyere enn 800-1000 meter og 120 fly ble samlet i et lite stigområde i nærheten av plassen. Dette var før Flarmens tid. Det var kanskje like godt. Det var veldig tett med fly, og jeg datt ut og måtte ta ny start en gang.

Senere opplevde jeg å være vitne til en mid-air kollisjon mellom to fly under NM i Elverum, i en relativt stor gaggle. Begge flyene ramlet ned i biter, og det var en fryktelig følelse å fly der uten å vite hvordan det gikk med pilotene. Det ble heldigvis rapportert på radioen om to fallskjermer nokså raskt, men uvissheten til vi fikk vite utfallet var ingen god følelse.

Hvilke fly ville stå i din drømmehangar?

Her kunne det vært flere, men siden jeg ikke lenger har en gyldig «medical» og at man i dag må tenke «bærekraftige løsninger», må det bli en Alexander Schleicher ASG 32 EL.

Jeg har fløyet ASG 32 Mi «skönheten» til min gode venn Robert Danewid og Mikael Roslund – her på kveldstur under et NM og har noen timer i cockpiten på ASH 26 E, som jeg var med på noen år før jeg måtte stoppe. Disse flyene har både flyegenskaper og comfort som passer perfekt for en pensjonist.
Skulle det mot formodning bli mulig å fly solo for meg igjen, skulle jeg også fått plass til en AS 34 Me.

Hvem er den bedste pilot, du nogensinde har fløjet med?

Etter VM i Elverum i 2004, var vi så heldige å bli invitert til Frankrike for å fly fra St. Auban. Jeg fikk tildelt Eric Napoleon som instruktør, og vi fly to dager rundt i Alpes-Maritimes i sørøst i Frankrike i en Nimbus 4D. Fantastisk flyging, og flyopplevelser bl.a. takket være en dyktig, hyggelig og inspirerende instruktør.

Hvad sysler du med, når du ikke flyver?

Jeg er nå pensjonist, men er utdannet sivilingeniør i Maskin (MScME) og har jobbet nesten hele min karriere i oljeindustrien. Jeg har hatt undervanns olje- og gass-produksjon som spesialfelt, og har store deler av tiden jobbet med utbygging av oljefelter, men også noen år med leveranse av utstyr og systemer til industrien. Dette har blant annet tatt meg utenlands ved et par anledninger, til Scotland hvor jeg fikk fly litt i Aboyne, og til Syd-Frankrike, hvor jeg fløy litt i en klubb i Oloron, ved foten av Pyrineene. Begge deler fantastiske opplevelser i fjell terreng.

Hvor er du med flyvning om 10 år?

Det er vel dessverre stor sannsynlighet for at jeg fortsatt kun kan fly som «styrmann», men interessen og viljen er det ingenting i veien med, så jeg ser meg selv som gjest både her og der, i DG 1001, i Duo Discus, ASH 30 Mi eller hva som måtte by seg.

Ellers er det vel ikke umulig at jeg fortsatt er med litt i kulissene, som en grå skygge i bakgrunnen, med litt frivillig arbeid for sporten.

Tasksetting med S/NLF fagsjef Steinar Øksenholt under NM på Starmoen i 2019. (foto: Jens Trabolt)

Med Valdres Flyklubb og NM på Fagernes i 2020 (Foto: Jens Trabolt)

NM på Fagernes i 2020. Arild t.h. (Foto: Jens Trabolt)

Har du ideer til hvad vi skal gøre for at holde på medlemmer og sikre sportens overlevelse?

Dette er et vanskelig spørsmål som mange kloke hoder har brynt seg på uten å finne fasit.  Men jeg tenker det er viktig å erkjenne at mange av oss som blir værende i seilflygingen, har en noe «nerdete» profil og stor underliggende interesse, vilje og drivkraft som ikke forsvinner så lett.

Derimot er ikke alle av oss like flinke på det sosiale plan, noe som kreves for å skape gode klubbmiljøer, som igjen er en betingelse for en god utvikling. Så kan det selvsagt gjøres mye med modernisering av aktivitetstilbudet vårt, som kanskje de yngre burde uttale seg. Jeg er optimist og tror seilflygingen absolutt har livets rett i el ellers stadig mer overfladisk verden med et mylder av døgnfluetilbud uten tilsvarende egenverdi.

Har du nogensinde fået kritik for din flyvning?

Jeg har nok ikke fått ordentlig kritikk noen gang på seilfly, men derimot kan jeg huske et par ganger på motorfly.

Jeg var helt fersk sertifikatinnehaver. Hadde rette etter sjekket ut på C-172. Var på tur med min utkårede til en kort gresstripe for å besøke noen venner av oss. Jeg gjorde et landingsforsøk, men vurderte at jeg ville komme for langt inn på banen, så jeg valgte å gå om igjen.

Etter å ha brutt av landingen, ga jeg på, steg ut og svingte inn mot et nytt innlegg, som deretter resulterte i at jeg traff merket og landet fint på den korte banen. Etter landingen ble jeg tatt i skole av en instruktør og SAS-kaptein som mente min go-around var uforsvarlig lav mot stigende terreng. Det har jeg tatt med meg videre.

Vi var tre studiekompiser som skulle fly NTH Flyklubb sin Robin DR 400 180 fra Trondheim ned til Østlandet for sommeren, for diverse sleping. Meteorologen advarte mot et raskt ankommende frontsystem, som ville gi lave skyer og regn. Vi hadde max et par timer på oss for passering av de høyere fjellområdene sør for Trondheim. Vi ble forsinket, men tok av mot vest, utover fjorden, bare for å oppleve at vi mistet sikten allerede i lav høyde. Vi returnerte til Værnes, men måte navigere ved hjelp av veien og jernbanen tilbake. Da ble det innkalling til tårnet med klar melding om at slik gjør vi ikke.

Er der en ting omkring det at flyve, du ville ønske du havde indset noget tidligere?

Nei, jeg har hatt et fantastisk liv i luften og har ikke savnet noe.

Hvor mange timer har du totalt?

Hvis jeg ikke husker feil, har jeg drøye 1000 timer på seilfly og 350 på motorfly. Så har jeg de siste 8-9 årene etter «loss of licence» fløyet en del som ikke har blitt ført.

Men jeg kan love dere en ting, følelsen av å fly er fortsatt like god, selv om jeg selvsagt savner det å fly solo noen ganger. Fordelen er at du kan fly mer med gode venner.

Har du nogensinde skadet et fly?

Nei, jeg har aldri skadet noe fly, selv om det har vært noen få tilbud.

Jeg hadde en utelanding under VM i Østerrike, med feilvurdering av vindforholdene og oppdaget på kort finale at det var medvind, og ble overrasket av «down draft» like før utflating. På motorfly opplevde en gang etter et seiflyslep, steiling med nesedropp i sving inn på kort finale med Robin DR400 180, som jeg kom meg ut av.

Hvis du kunne skifte livsbane eller karriere, hvad ville du så gerne være?

Jeg startet rett etter gymnasiet med teknisk utdanning, men jeg innså etter en stund at mitt hode var i flyvningen. Jeg bestemte meg derfor om å bryte, og søke flyskolen i Luftforsvaret. Jeg kom inn og begynte på Værnes, men flylegene hadde gjort et funn under testene som ble løftet opp til vurdering i en høyere instans, og etter et par uker, ble det dessverre stopp.

Senere ble det klart, at det satte en endelig stopp for en profesjonell flykarriere, og 40 år senere var også det dette som gjorde at jeg ikke kunne fornye lisensene lenger.

Kan du reparere et fly?

Jeg er ikke formelt kvalifisert til å reparere fly, men jeg har gjort en del arbeid på fly i yngre dager, slik som vedlikehold av og omtrekking av dukfly (K-7) og Piper Cub, og hadde blant annet arbeidsuke i flyverksted på Hamar under skoletiden. Klubben restaurert både K-7 og K8 på den tiden, og det var mye dugnadsarbeid. Nå står det mulig jobb på LN-KCH for døren – det er vores Super Cub som jeg har vært medeier i siden vi kjøpte den. Jeg håper å bidra der, og gleder meg til det.

Har du en favoritdestination / terræn når du flyver?

Vågå/Jotunheimen/Valdres i Norge byr på fascinerende flyging, men jeg har tilbragt flest timer i Østerdalen og Gudbrandsdalen og alltid trivdes godt der.

Hvilken flyvepersonlighed beundrer du mest – og hvorfor?

Her er det selvsagt mange å velge mellom, og for mange ville det kanskje være naturlig å peke på storheter, som Helmuth Reichmann, Hans Werner Grosse, Klaus Ohlmann, men jeg velger en person som både har vært en pilot på topp internasjonalt nivå, og som etter endt karriere som konkurranseflyger har viet livet sitt å få frem og dyrke nye talenter, nemlig Eric Napoleon. Jeg har som nevnt fløyet med, møtt han under konkurranser og fulgt han i seilflymedia i mange år. En fantastisk flyger (2 x VM gull), instruktør, trener og lagleder. I tillegg er han en positiv og hyggelig person med gode verdier, til stor inspirasjon for mange “One of the best of his kind”. Stor respekt for den mannen.

Nimbus 4D, like før hjemkomst til St Auban etter en dags flyging i Alpe-De-Haute-Provance, Alpes
Marirtimes, med Eric Napoleon i baksetet.
(Foto: John Eirik Laupsa)

Hvem skal have “Pilotstaffen” næste gang – og hvorfor?

Vidar Stener Ingebretsen fra Sandefjord Seilflyklubb. Jeg har kjent Vidar siden jeg fløy konkurranse på 80-tallet, og vi var bl.a. sammen i VM i Østerrike i 1989. Vidar er en dyktig flyger, veldig konkurranseinnstilt, og selv om vi fløy ulike klasser mye av tiden, har vi hatt fine opplevelser i luften og på bakken. Vidar er instruktør og slepeflyger, og har sammen med sin kone Ingrid betydd utrolig mye for sin lokale klubb og utviklingen av Notodden som seilflysenter.